Stort, vakkert, krevende og veldig seiglivet

Et første avtaleutkast, datert 28. mai 1907, er i nyere tid funnet i arkivene etter Hans H. Holta i Skien. Forhandlingene handlet om Tinfos’ eiendom «på Tinnelvens østside» og har dermed i seg kimen til den nær én kilometer lange og dristige Holtakanalen.

Tysk ferietur, tysk arkitektur

Hvor kom ideene fra – kanal og borg? Så langt vi vet, var det direktør Ole H. Holta som bestilte en tysk middelalderborg hos arkitekt Finn Knudsen, visstnok etter en inspirerende reise på kontinentet. Valget av Finn Knudsen er alt annet enn tilfeldig. Til Knudsens merittliste hører at han i årene 1890 til -93 var arkitekt for ferdighusfirmaet Thams & Co. i Orkanger. De laget laftetømrede hus. For Christian Thams sto han for to ombygginger av residensen Bårdshaug i Orkanger i en tysk-romantisk borgstil.

Etter et opphold i Kristiansand flyttet Finn Knudsen til Skien. Her tegnet han villaen Borgengården (1896) for Ole H. Holta. Slik ser vi at koblingen Knudsen – Tinfos faller på plass. Knudsens navn er også knyttet til to bolighus i Kanalveien. Men han ble aldri ferdig med sitt «Borgen-prosjekt» på Notodden. Han døde nokså brått i januar 1911, bare 46 år gammel. Da var det hans åtte år yngre arkitektbror Sverre Knudsen som fullførte det arkitektoniske arbeidet i dette prosjektet.

Også kunnskapen om kanalbygging, slik vi kjenner den i Holtakanalen, var å finne i Tyskland. Så var det likevel en viktig forskjell. Norge og Tyskland er ikke helt det samme: I Tyskland fører elvene jevnt over så mye slam og humus at bunn og sider blir tettet på naturlig måte. Tinnåa i Telemark er en meget renere elv. Å gjøre den menneskeskapte kanalen tilstrekkelig tett var derfor krevende, ja, åpenbart en bragd, som både i byggetida og etterpå påkalte stor oppmerksomhet.

I verdensarv-nominasjonen heter det at kanalen er den eneste i sitt slag som inntakskanal i Norge. Hydros kraftstasjoner som ble bygd noen år tidligere ved Svelgfossen hadde også en utgravd åpen tilførselskanal. Den var imidlertid mindre dristig da den fulgte terrengets lavbrekk uten fare for lekkasje til sideterreng. Holtakanalen er et tydelig uttrykk for sin tid. Kunnskap ble hentet der den var å finne.

To fosser, en kanal – ett kraftverk

Kanalen førte vannet forbi Sagafossen slik at fallhøyden til to fosser kunne utnyttes i ett kraftverk. Mot ventilhuset og mot elva nærmest Sagafossen ble kanalen bygd med betongdekke. Kanalen ble ellers gravd ut i terrenget og massene ble brukt til fylling mot vest. Fyllinga lakk – beklageligvis – betydelige mengder vann. Derfor ble det bestemt å legge betong i hele kanalens lengde for å få den tettest mulig. For å gjøre arbeidet mest mulig effektivt ble det til og med lagt et spor oppå fyllinga for transport av løsmasser mm.

Anlegget består av kraftstasjonen med rørgate av fire klinkete jernrør fra ventilhuset og stengeluker ved inntaksdammen for enden av Holtakanalen. Ifølge verdensarv-nominasjonen fremstår stasjonsanlegget i dag som en unik enhet av intakt eksteriør og interiør. Bygningene er reist i teglstein som er pusset og malt, med ornamentering av upusset tegl og granittstein.

Byvåpen på gelenderet

Kraftstasjonen har dekorerte interiører, bl.a. i turbinhallen og i et baderom med nedfelt badekar i søndre fløy(!) Interiørene har rik detaljering med utsynsbalkong i turbinhallen, smijernsgelender, steinornamentering, relieff, flislegging, fargesetting og dekormaling.

Interiøret er i stor grad intakt, med originale skap, hyller, arbeidsbenker, spesialverktøy, lysarmatur, badekar, vasker og toalett. På smijernsgelendere er det motiv med symbolske lyn. Det er dette motivet vi også finner i Notoddens byvåpen. Dette må vi jo si at passer meget bra – for 1913 er ikke bare året for etableringen av bykommunen Notodden. Det er også oppstart-året for Tinfos jernverk, kraftverkets største strømkunde.

Strøm til jern – og nitrat

At Hydro etterspurte mer kraft fra Tinfos, åpnet samtidig nye muligheter for papirfabrikkens eiere, som faktisk hadde tjent gode penger gjennom flere år. Tinfos grep muligheten og utviklet sin egen patenterte prosess for elektrosmelting av råjern, bygde et jernverk, og ble selv den største strømkunden fra Tinfos II. Men i perioder fikk også Hydros fabrikker på Notodden strøm derfra. Slik var det blant annet under første verdenskrig, da Hydro opplevde en boom for ammoniumnitrat, (AN), som var etterspurt av alle krigførende nasjoner. Sam Eyde holdt fast ved at Norges nøytralitet innebar at land som allerede var kunder, kunne fortsette å stå på kundelista.

Fra 1913 hadde Tinfos II tre aggregater, et fjerde kom til i 1926, og kapasiteten ble da nesten doblet. Alle fire aggregater står fremdeles i maskinsalen. De tre eldste turbinene er horisontale Francis-turbiner, produsert av J.M. Voith i Heidenheim. Generatorene er produsert av Siemens & Schuckert i Tyskland, med generatorytelse på 7000 kVA. Det fjerde aggregatet er en vertikal Francis-turbin, produsert av J.M. Voith, med generator produsert av NEBB med ytelse 5000 kVA.

I tidens løp har det skjedd noen endringer. Styringssentralen og installasjoner i høyspentrommene i sørfløyen er demontert og fjernet. I ventilhuset er tilførselen til de tre opprinnelige aggregatene blitt gjenstøpt, men opprinnelige installasjoner står ellers igjen. Rørgata er intakt med alle sine fire klinkete jernrør.

Ett aggregat er i drift!

I 1976 ble Tinfos II i prinsippet erstattet av et aggregat nummer to i Nye Tinfos I. Siden da er det bare det fjerde aggregatet som er i drift. En kan si at det tjener som reserveaggregat for Nye Tinfos I, men er i praksis i daglig drift. Det er til og med et edelt formål å lage strøm for å holde kraftverket temperert gjennom hele året! Kanskje var det nettopp det administrasjonssjef Øyvind Odden i Tinfos AS hadde i tankene da han for noen år siden uttalte til Teknisk Ukeblad at «vi holder den i drift, blant annet av økonomiske grunner».

Den nye Sagafossdammen ble bygd i 1955 for kraftstasjonen Nye Tinfos I og hevet Tinnåa ved Tinnefossen opp til Holtakanalens nivå, slik at Sagafossen lenger opp ble demt ned. Holtakanalen er i dag en fyllingsdam og har som funksjon å føre vann til det ene aggregatet som fortsatt er i drift i Tinfos II. Etter at Nye Tinfos I ble satt i drift ble aggregatene i gamle Tinfos I solgt. Ett av aggregatene er blitt museumsgjenstand i Helleren kraftstasjon i Sør-Troms og er restaurert i samarbeid med Riksantikvaren.

Akkurat som Hydros virksomheter på Notodden, opplevde også Tinfos-selskapene skiftende konjunkturer. Blant alle dårlige år var neppe noe år så elendig som 1934. I pressen det året finner en artikler skrevet av en ung student ved navn Johan B. Holte og en middelaldrende fabrikkdirektør ved navn Halvor B. Holta. Begge forsøkte å se framover med et snev av optimisme. Holta var blant annet opptatt av at Tinfos-selskapene hadde vært i vanskeligheter før:

«Som ved så mange anledninger når der skal brytes vei, hvor tidligere ingen er, møtte driften av dette verk store vanskeligheter, senere også økonomisk. —- De tekniske vanskeligheter ble etter hvert redusert, men med det den gang bygde produksjonsapparat ble de imidlertid ikke overvunnet. Produksjonen var til å begynne med kvalitets-råjern for stålfremstilling og støperibruk. Jernmalmen ble tatt fra Langø ved Kragerø og ble transportert til Notodden pr. lekter,» heter det i Holtas artikkel i Teledølen.

Man produserte «det uunnværlige»

I artikkelen nevner Halvor B. Holta også at det etter hvert ble satt i gang produksjon av jernlegeringer av forskjellige kvaliteter. Disse omtaler han som uunnværlige halvfabrikat til all slags stålfremstilling. Han nevner kiseljern, kiselmanganjern og kiselaluminium

«Legeringer av denne art fremstilles i flere forskjellige land, og det kan i denne forbindelse nevnes at de i vesentlig grad har bidratt til at man i teknikken i så stor utstrekning har kunnet imøtekomme de strenge krav som nå stilles til stålets kvalitet ved forskjellige anvendelser,» heter det i Halvor B. Holtas artikkel, som sto på trykk i Telen 18. november 1934.

Under arbeidet med Rjukan-Notodden industriarv uttalte rådgiver Eystein Andersen i fylkets kulturminnevern til Teknisk Ukeblad at det er få teknisk-industrielle kulturminner på UNESCOs verdensarvliste. De som er der representerer den første industrielle revolusjon, altså den dampdrevne. «Vår nominasjon fyller da et tomrom på lista fordi den går på den andre industrielle revolusjon som bruker elektrisk kraft». Ikke minst av den grunn har Tinfos II siden 2015 status som et signifikant objekt innenfor verdensarven. Dette er nå markert med et informasjonsskilt på kraftverkets østre vegg.