fbpx
Rjukan-Notodden industriarv
×
  • 1. Sett fossen i arbeid!
  • 2. Kraftverkene
  • 3. Industrieventyret
  • 4. Rjukan
  • 5. Kampen om tungtvannet
  • 6. Transportlinjen
  • 7. Notodden
  • 8. UNESCO
  • Kapitler ☰

    1. Sett fossen i arbeid!

    Sam Eydes Visjon

    Gründeren Sam Eydes visjon om å “sette fossen til å gjøre nyttig arbeid for menneskene”, var starten på det som skulle bli Hydro og et industrieventyr Norge ikke har sett maken til.

    Sam Eyde regnes som både Hydros og Rjukans grunnlegger. Han var en visjonær mann som tenkte stort, kjent for utsagn som ”Det er framtiden vi bygger!”. Han satte naturkreftene i arbeid på en slik måte at vi snakker om en revolusjon – den andre industrielle revolusjon. Det er lett å forestille seg en slags krysning mellom Kjell Inge Røkke og Steve Jobs, der han skaffet seg rettigheter til vannkraftutbygging og satte Svelgfoss og Rjukanfossens krefter i sving for å få energi til industriproduksjon. Telemark skulle aldri bli som før.

    Telemarksvassdraget fra Møsvatn til Skien ble fra 1900-1920 det mest utbygde og viktigste vassdraget i Norge. Vassdraget har elver og fosser som gir gode forhold for vannkraftutbygging. Tinn-vassdraget med Møsvatn, Kalhovd, Mår, Tinnsjø og Heddalsvannet er den østre del av vassdraget. Hundre år etter utgjør kraftproduksjonen her nær 5 prosent av all vannkraftproduksjon i Norge. I perioden 1999-2016 var årsproduksjonen i Skiensvassdraget i snitt 5595,45 GWh.

    Rjukanfossen
    Store krefter i Rjukanfossen. Foto: Bjørn Holtan/NIA

    Fra begynnelsen av det 20. århundre ble en rekke vannkraftprosjekter realisert mellom Møsvatn og Notodden. Svelgfoss var størst i Europa da det sto ferdig i 1907. Deretter lå alt til rette for å bygge ut Rjukanfossen, et mange ganger større prosjekt. Utbyggingen skjedde i ”en sprekk i Hardangervidda”.

    Fossekjøpene som Sam Eyde foretok sammen med norske og utenlandske interessenter, skapte strid. 7. april 1906 vedtok Stortinget «panikklovene», som skulle regulere eller hindre utenlandske fossekjøp i Norge. I 1906 eide utlendinger over 3/4 av fossene som til da var bygd ut. I 1909 og 1917 kom nye lover som regulerte kjøp av vassdrag i Norge.

    Svelgfos dam
    Svelgfos var Europas største vannkraftprosjekt i 1907. Foto: Hydro/NIA

    Norge var ikke et rikt land ved inngangen til det 20. århundre. Derfor var det nærliggende å se til utlandet for å skaffe penger til store prosjekter, både til vannkraft og industri. Mellom 1905 og 1920 var Hydros investeringer i det som nå er verdensarv – Notodden og Rjukan – omtrent halvannen ganger et norsk statsbudsjett på den tiden.

    Fullt av Rallere holder på å bygge Mæland bro på Rjukanbanen
    Fra bygging av Mæland bro på Rjukanbanen 1908. Foto: Hydro/NIA

    Det østre løpet i Telemarksvassdraget – fra Møsvatn til Skien – ble viktig ikke bare fordi det ga strøm, men også fordi det kunne bygges industri som krevde mye energi.

    Da Såheim kraftstasjon ble satt i drift i 1915, hadde Hydro en samlet generator-installasjon på 310.000 kW. Da selskapet et tiår tidligere hadde påbegynt sine vannkraftprosjekter i Telemark, var landets samlede kapasitet om lag 100.000 kW.

    Første regulering av Tinnsjøen kom allerede før århundreskiftet, og reguleringen av Møsvatn startet i 1903. Med forsterkende reguleringer ble det rundt 1910 mulig å sikre en minstevannføring på hele 90 kubikkmeter per sekund til kraftstasjonene.

    Ved Notodden hadde Tinfos en mindre kraftstasjon i drift fra 1901. Med en mindre utvidelse i 1905 kunne den også gi strøm til en forsøksfabrikk ved Heddalsvannet. Den var en forløper til Hydros første regulære fabrikk.

    Før Rjukanfossens krefter var ferdig temmet, var imidlertid ikke mindre enn ytterligere fire kraftprosjekter fullført lenger ned i vassdraget. Det største av disse var Hydros Svelgfoss I-utbygging (1905-07).

    Rundt årsskiftet 1905/06 ble det satt i gang arbeid med en ny Tinnosdam. Den nye dammen ble bygget på leirgrunn. Det viste seg umulig å finne fast fjell, men dammen ble likevel sterk nok til å stå i mer enn 90 år. Dagens dam på Tinnoset er bygd noen meter nærmere utløpet.

    1907-avtalen om Tinnosdammen la også føringer for den videre regulering av Møsvatn, slik at det var mulig å sette i gang et nytt prosjekt her allerede fra midten av juli samme år. Da Notodden fabrikker sto ferdige høsten 1907, tok de i bruk de 30.000 hestekreftene fra Svelgfoss, Mellom kraftstasjonen og fabrikkene var oppført master og overføringsledninger – en strekning på 4,5 kilometer.

    Seinere kom ytterligere 10.000 hestekrefter fra samme kraftverk og 15.000 hestekrefter fra utbyggingen av Lienfoss, en kilometer lengre ned i vassdraget. Lienfoss ble et vakkert anlegg, med en dam tvers over elveløpet. Notodden fabrikker kunne i perioder også kjøpe strøm fra Tinfos II (oftest kalt Borgen), som var fullført i 1911.

    Etter hvert ble prosjektene i nedre del av Tinnelva overskygget av de store utbyggingene i området Møsvatn-Vestfjorddalen. De skulle få dimensjoner som satte en ny standard for industri- og vannkraftutbygging i Norge.

    “Det var gjennomføringen av et storverk både i teknikkens og arbeidets hendelsesrike saga de sto overfor og var opptatt av, både arbeidere og ingeniører, da de i ville fjellet tok fatt på denne gigantiske oppgave, som fortjener en fremtredende plass i vannfallsutbyggingens historie”, heter det i jubileumsboken Hydro utga i 1955.

    I første omgang var det svensk og fransk kapital som la til rette for å utvikle en helt ny type industri på Notodden. Når de store utbyggingene på Rjukan kom i gang i 1907, deltok også tyske aktører.

    For å få den tyske gruppen med ble det inngått avtaler om å opprette tre nye selskaper; Norsk Kraftaktieselskab, A/S De Norske Salpeterværker og Norsk Transportaktieselskab. Sam Eyde ble leder for alle tre selskapene, men det var tyskerne som skulle ha overledelsen av Salpeterværkene, og det ble opprettet en tysk administrasjon i Kristiania. Hydros aksjekapital ble utvidet fra 7 til 29,6 millioner kroner. Det meste av pengene kom fra aksjemarkedet i Paris. I Norge var interessen liten.

    Da var det også opprettet en administrasjon, både i Norge og i Frankrike. Arbeidet med kraftanleggene gikk godt, mens det var strid om stort og smått når det gjaldt fabrikkprosjektene på Rjukan. Et av de vanskelige temaene handlet om teknologi: Tyske Schönherr-ovner eller norske Birkeland-Eyde-ovner på Rjukan?

     

    Allerede sommeren 1908 var det nære på at samabeidet med den tyske gruppen brøt sammen. Sommeren 1910 blåste det igjen opp til storm. På ekstraordinære generalforsamlinger valgte Eyde å trekke seg fra ledelsen av Rjukan-selskapene. Forsøkene med Schönherr-ovnen var blitt innstilt i juni 1910. Det ble likevel presset igjennom at 80 prosent av ovnene i Rjukan I skulle være Schönherr-ovner. Derimot gikk alle parter inn for et norsk absorpsjonssystem, basert på 10-kantete tårn av granitt.

    Høsten 1911 var det fortsatt problemer. Eyde innledet da nye forhandlinger både med tyske og franske interessenter. Modellen gikk ut på at den tyske gruppen skulle løses ut, men beholde aksjer for fem millioner kroner i Hydro. De franske interessentene måtte igjen reise mer kapital.

    Mye skulle falle på plass – økonomisk, organisatorisk, faktisk og formelt. Ikke mindre enn 35 millioner kroner måtte skaffes til veie. Den 2. oktober 1911 kunne det omsider holdes styremøter i Paris. Her ble vedtak om nyordningen fattet, også at Eyde igjen skulle overta all overordnet ledelse på Rjukan. Hydro ble reorganisert, og med overtakelsen av Rjukanselskapene ble det store endringer i selskapets balanse. Den hadde vært 7,5 millioner kroner i 1906. Per 30.6. 1913 var den 112,7 millioner kroner.

    I den nye avtalen hadde Eyde lovet at en femtedel av Rjukans fabrikkanlegg skulle være ferdigstilt tidlig i november 1911. Eyde reiste straks til Rjukan og tok helt og holdent kommandoen. Det ble virkelig jobbet dag og natt, arbeidsstyrken ble økt, dag for dag – og det som var lovet, ble holdt. 7. november steg det røyk opp fra pipene. Det ble både felt gledestårer og holdt fest på Rjukan – og bare måneder seinere – i april 1912 – var hele den nye gjødselfabrikken i full drift

    2. Kraftverkene

    Musklene i produksjonen

    På Notodden var kraftverket Tinfos I i drift allerede i 1901. Det var grunnen til at gründeren Sam Eyde kastet sine øyne på Notodden og at forsøksfabrikken for gjødsel ble lagt dit. Men mer kraft måtte til. Større fabrikker skulle bygges. Svelgfoss I sto klart høsten 1907 – Europas største kraftverk. Men ambisjonene var enda større.

    Sigurd Kloumann, en av Hydros fremste ingeniører, laget planene for utbygging av Rjukanfossen – først Vemork kraftverk, deretter Såheim.

    Vemork sto ferdig høsten 1911, Såheim i 1915. Det monumentale Vemork-bygget var verdens største kraftverk. Det ble tegnet av Olaf Nordhagen, en arkitekt som våget å tenke både visuelt og stort. Med Såheim kunne produksjonen trappes videre opp. Også dette bygget er tegnet av Nordhagen – i samarbeid med Thorvald Astrup.

    Arkitekt Olaf Nordhagen var bare 24 år da han tegnet Vemork kraftverk, et 110 meter langt og 21,75 meter bredt bygg og betong og kledt med naturstein.

    Bruken av huggen stein i fasadene kan trolig tilskrives Nordhagens innsikt i eldre norsk arkitektur, ikke minst kirkearkitektur. Huggsteinen er utnyttet i arkitekturen med middelaldermotiver som dekor.

    Kveldsbilde av et opplyst Vemork
    Vemork Kraftverk er et imponerende syn. Foto: Hans Dieter Fleger

    Ifølge muntlige overleveringer skal Sam Eyde ikke ha villet godkjenne de opprinnelige tegningene slik de var ved byggestart, fordi stasjonen ikke hadde fått den monumentale utforming som beliggenheten skulle tilsi, og derfor sendte ilbud etter den unge arkitekten Olaf Nordhagen. Etter å ha sett tegningene og akseptert å ha en løsning klar til neste ettermiddag, tegnet Nordhagen stasjonen. Det er tydelig at han gjenbruker motiver fra vinnerutkastet til Bergen Bibliotek som han tegnet et par år tidligere.

    I kraftstasjonen på Vemork ble det anbragt to 45 tonns løpekraner, og 10 horisontalakslete Peltonturbiner hver beregnet for en virkningsgrad på 76 % for en maksimal ytelse av 14.500 hk. Fem av turbinene ble levert av I. M. Voith, Heidenheim, og fem av Escher Wyss i Zürich.

    I dag er Gamle Vemork kraftverk museum, men også arkitekturen og installasjonene er gode grunner til å besøke dette monumentale byggverket.

    Rallarne (anleggsarbeidere, gjerne omreisende) var arbeidskraften bak utbyggingen av Vemork og Såheim, og ikke minst jernbanelinjene. Uten dem hadde ikke utviklingen kunnet skje i samme høye tempo. Det er rallarmonumenter både på Rjukan og Notodden.

    Det er ingen tilfeldighet at rallaren står på sokkel både på Rjukan og Notodden. Denne omflakkende arbeidskaren var et av særtrekkene ved den tidsperioden da samfunnet tok store løft både når det gjelder kommunikasjoner, vannkraftutbygging og industrireising. Rallarne gjorde vei i vellinga, både i Telemark og en rekke andre steder i Norge.

    De var alt annet enn en ensartet gruppe. Derfor bar de også flere merkelapper, men de bar dem med en ikke ubetydelig stolthet. Noen var rallarer, noen var bus og noen var slusk. Noen pyntet seg litt ekstra og kalte seg renhårig slusk. De kom fra fjern og nær, bakgrunnen var ulik, men de hadde også noen viktige felles trekk. Arbeidet de utførte var krevende, tidvis farlig. Arbeidsdagen var lang. Ofte arbeidet de under et betydelig tidspress. De følte stolthet for sine ferdigheter med feisel og bor, hakke, spade, trillebår og dynamitt. Arbeidsmoralen kunne variere, men som regel var det en høy grad av indre justis. De spilte på lag med basen, som i sin tur kunne være mer enn høyre hånd for ingeniøren.

    Rallare i arbeid
    Rallare i arbeid. Foto: Hydro/NIA

    Forfatteren Kristofer Uppdal var en av de mange rallarne som arbeidet på anleggene i Telemark, både ved Notodden og Rjukan. Deler av Uppdals forfatterskap henter sitt materiale herfra. Han jobbet blant annet på Svelgfoss-anlegget og på Tinnosbanen. Uppdal er mest kjent for 10-bindsverket “Dansen gjenom skuggeheimen”.

    Fra 1909 finner vi han på Rjukan. Også Uppdal ble grepet av storheten i denne industrireisingen. Det var forbløffende hvordan det hadde vært mulig å gjennomføre så store prosjekter på et lite sted som lå avsides og uveisomt til i en svært krevende natur.

    Om den nye byen som vokste fram i Vestfjorddalen skrev Uppdal i 1911: “Hjertet i denne, de vældige fabrikbygninger, som er i emning, ligger der som store trold, voksne op av jorden, først løfter de hodet, reiser sig saa halvt op og staar som paa huk, for saa endelig at trone i fuld høide og saa vældige at de almindelige huse rundt om blir som bittesmaa dukker ved siden av en kjæmpe.”

    «Han er politisk reformist, trur på ei gradvis sosial omforming av samfunnet og står last og brast med parlamentarismen, meiner arbeidarrørsla kan vinne samfunnsmakt den vegen og ein dag sikre seg fleirtal gjennom røystesetelen. Og han seier det i 1918, da landa i Europa er i ferd med å drepe kvarandre i eit blodbad ein aldri før har opplevd»…..

    Arild Bye (red) i «Kamp, Sakprosa i utval» H. Aschehoug & Co, (2012)

    3. Industrieventyret

    Fra tanke til handling

    Et nærmest tilfeldig møte 13. februar 1903 mellom ingeniøren Sam Eyde og den begavede professor Kristian Birkeland var det som skulle til for å ta luftens nitrogen i bruk i et industrielt gjødselprodukt og dermed øke matproduksjonen, både i Norge og andre land.

    Nøkkelen til industrielt framstilt gjødsel var oppfinnelsen av lysbueovnen. Ovnen hentet ut nitrogendioksid fra luften, som deretter ble til salpetersyre. Denne ble blandet med kalk og gjort om til salpetergjødsel ved Hydros første fabrikker på Notodden. Uten industrielt framstilt gjødsel ville det ikke være mulig å mette så mange millioner mennesker i verden som i dag.

    Lysbueovnen og den industrielle gjødselproduksjonen er blitt kåret til tidenes viktigste norske oppfinnelse.

    Forsøksfabrikken på Notodden brant ned 1908, men den første lysbueovnen er bevart. Lysbueovnene var i drift på Notodden til 1934, og på Rjukan til 1940.

    Birkeland-Eyde-metoden går ut på å lede luft inn i en rund ovn hvor en lysbue ble dannet mellom to elektroder i et kraftig magnetfelt. I ovnen oppsto en skiveformet flamme hvor plasmatemperaturen holdt rundt 3000 °C og omdannet luft til nitrogenoksid-gass.; N2 + O2 → 2 NO.

    Kvelstoffoksid (NO) er en fargeløs gass. Denne lar seg ikke absorbere, verken når den er varm eller kald, og den vil igjen spaltes hvis den avkjøles langsomt. En hurtig avkjøling var derfor nødvendig for å gjøre forbindelsen stabil. I Birkeland-Eyde-ovnen slynges gasspartiklene (ved hjelp av flammen) ut i det ytre luftlaget i ovnen og kjøles dermed raskt ned til ca 1000 grader. Ved en slik temperatur kan molekylet holde seg stabilt.

    Lysbueovner i ovnshus A på Notodden
    Lysbueovner i ovnshus A på Notodden. Foto: Hydro/NIA

    Gassen suges ved hjelp av vifter ut av kanalene i ovnens øvre og nedre del og føres gjennom rør, som er kledd med chamottestein, for å avkjøles til ca 50 grader. I neste trinn blir gassen ledet inn i et rom hvor den oksideres med oksygen fra ovnsluften til NO2, som er en brunfarget, sterkt etsende gass. 2 NO + O2 → 2 NO2.

    For å produsere salpetersyre ble gassen absorbert ved at den reagerte med vann i et absorpsjonstårn. 3 NO2 + H2O → 2 HNO3 + NO. Elektrodene i lysbueovnen ble konstruert av kobberrør som var bendt i U-form. Gjennom disse ble sendt vann til avkjøling. Elektrodene kunne da brenne i ukevis, uten stans i driften.

    Vitenskapsmenn og bedrifter i andre land foreslo at salpetersyren skulle blandes med vann og kalkstein i tårn av stentøy eller glass. Dette var en ekstremt dyr løsning. En bedre og rimeligere løsning ble utviklet på Notodden – tårn av granitt. Det ferdige produktet fikk navnet Norgesalpeter. På verdensmarkedet skulle det konkurrere med Chilesalpeter.

    To bysamfunn ble utviklet i takt med Hydros industrireising på Notodden og Rjukan. Mellom 1907 og 1914 bygde Hydro 340 boenheter på de to stedene.

    Notoddens første sykestue ble lagt til et av de første Hydro-husa i Grønnbyen. Selskapet bygde boliger på Lienfoss, Villamoen, Grønnbyen, Våla og i Tinnebyen og engasjerte seg for å øke kapasiteten på byens hoteller og pensjonater.

    På Rjukan engasjerte Hydro seg i alt fra vann og avløp, til veier, parkanlegg, kirke og sykehus. I Tinn bygde Hydro boliger på Våer og Vemork, på Rjukan og på Mæl. Det ble reist skoler, sykehus og velferdsbygg, bygg for fødevarer og administrasjon – alt man trengte i et komplett bysamfunn.

    Grønnbyen
    Grønnbyen. Foto: Hydro/NIA

    På Notodden har både Hydro og Tinfos-selskapene vært sentrale aktører i boligbyggingen. Begge bedriftenes boligbygging bærer preg av samtidens arkitekturstiler.

    Byforming etter hagebykonseptet fra England og Tyskland gjenfinnes både på Notodden og Rjukan. Erfaringer fra Notodden kom til nytte ved planleggingen av Rjukan, der en sterkere organisering av planvirksomheten tidlig tok tak i bl.a. vann- og avløpsnett. Arkitektene som ble engasjert var til dels de samme i begge byene.

    Allerede da anleggene på Notodden sto ferdig i 1907, hadde folketallet på stedet passert 2.000. Få år seinere passerte det 6.000, og i 1913 fikk stedet innvilget bystatus. Det var hit mange søkte seg – til jobb på anlegg eller i fabrikkene eller i de tjenesteytende næringene som fulgte i kjølvannet av industrireisingen.

    Men mangel på boliger var lenge et påtrengende problem. Det fortelles om arbeidere som måtte ligge under åpen himmel og om andre som valgte å reise sin vei, selv om det var jobb i få. Mange klarte å leie seg en seng eller et rom, men måltidene måtte de innta på byens spisekafeer.

    ”Notodden er Nordens Klondyke. Som en paddehat er den skudt i veiret og er da som en saadan meget ”løs i fisken” til en stad at være”, skrev Socialdemokraten 5. desember 1908.

    Rjukan kan sies å være bygd fra grunnen av som en Hydro-by, som en såkalt Company Town. På Rjukan var det vanlig å si; «Fortell meg hva slags jobb du har, og jeg skal si deg hvor du bor».

    I sin første fase var det nye Rjukan-samfunnet preget av anleggsarbeidene med et stort overskudd av unge menn. Som på Notodden kunne det til tider gå vilt for seg med slåssing og fyll. Men fra en urolig første fase kom bysamfunnet i Vestfjorddalen gradvis over i en mer forutsigbar og roligere tilstand. Familier ble dannet eller flyttet til stedet, far gikk på jobb, barn gikk på skole, mor styrte hus og familieøkonomi. I arbeiderfamiliene sydde mor klær, lappet bukser og stoppet strømper. De bedrestilte hadde kjøpeklær og gjorde sine bestillinger hos byens sydamer.

    Mange opplevde en levestandard som de tidligere var ukjente med – innlagt vann og belysning, renovasjon og postombæring. På ettermiddagene kunne det være kø foran aviskioskene. Folk ville ikke bare lese ei lokal avis, men også holde seg orientert om hva som foregikk andre steder i Norge og ute i verden. På mange måter ble det et avansert bysamfunn som pekte framover, et uttrykk for det nye industrisamfunnet i det 21. århundre. På tross av skarpe klasseskiller, indre spenninger og store ulikheter i levekår, kom Rjukan-folk til å dele en stolthet over hva de hadde vært med å skape og sto sammen om å forvalte.

    På Notodden og Rjukan tok arbeiderne 8-timersdagen i egne hender i 1918. Året etter ble dette standard for hele landet.

    Forholdene var vanskelige for arbeidsfolk under første verdenskrig. Matvareprisene steg kraftig og lønningene strakk ikke lenger til. Arbeiderne var slitne, og det ble stadig oftere snakket om at det var nødvendig å sette makt bak kravet om 8-timers arbeidsdag.

    Demonstrasjonstog på Rjukan i mai 1918
    Demonstrasjon Rjukan i mai 1918. Foto: Ukjent/NIA

    I 1918 var tiden inne. På Notodden gikk 2000 i 1. mai-tog under parolen ”Frem for 8-timersdagen!” Møtet munnet ut i en resolusjon om øyeblikkelig gjennomføring av 8-timersdagen via lovverket. Etterpå ble det holdt et møte mellom ti fagforeningsledere, der de bestemte seg for å arbeide åtte timer fra neste dag. Den 2. mai blåste fabrikkfløyta på Hydro to timer etter at alle var gått hjem. Det samme skjedde snart også ved anleggene på Rjukan.

    Arbeidsretten utstedte et pålegg om å følge ”tariffen”, men det ble ikke fulgt. Samtidig begynte Arbeidsgiverforeningen å forhandle med en delegasjon fra Notodden og Rjukan. Resultatet ble en enighet om 51 timers arbeidsuke, i påvente av et statlig utspill i saken.

    To av fagforeningslederne gikk også til statsminister Gunnar Knudsen og krevde et løfte om en rask lovendring. Den kom sommeren 1919. For oppvigleriene ble de ti fagforeningslederne fra Notodden dømt til bøter på ti kroner hver i Arbeidsretten. Det var en forsiktig reaksjon – og bøtene ble visstnok aldri betalt.

    Gjødsel handler om mat – nok mat. Det har alltid handlet om mat, nok mat til å overleve – og leve. Kampen for det daglige brød. Mye er forandret på ti tusen år, på tusen år, på hundre år – men kampen går videre.

    Utviklingen av landbruk har vært den viktigste endringen i menneskenes levemåte. Det er ingen dristig påstand å hevde at forholdene i landbruket vil ha avgjørende betydning også i overskuelig framtid. Fra menneskenes historie vet vi at utvikling av landbruk som kunne gi en viss sikkerhet i matforsyningen, var en forutsetning for å kunne utvikle høyerestående sivilisasjoner. Men historien vet også å fortelle om en usikker og sviktende balanse mellom behovet for mat og produksjonen av mat.

    Menneskenes historie har en uendelighet av sulttragedier i kjølvannet av svikt i tilgangen til mat. Årsakene er alt fra uår og plantesykdommer til krig og andre tragedier som menneskene selv står bak. Slik har historien lært oss at forutsigbarhet – eller et visst overskudd av mat – kan være en forsikring mot at alvorlige hendelser forverres av svikt i tilgangen til mat.

    Når folk ble fastboende og gjorde seg avhengige av jorda, fikk de også innsikt i at planter ikke bare trenger vann, men også næring for å kunne gi gode avlinger. Næring som tas ut av jorda må etterfylles for at avkastningen ikke skal bli mindre. Verken jord eller dyrkingsforhold er like alle steder, ei heller klimatiske og topografiske forhold. Ikke så rart at det ligger mange generasjoner tilbake i tid at landbruk ble vitenskap.

    Hvordan er sammensetningen av næringsstoffer i jorda? Hvilke ulike funksjoner har egentlig næringsstoffer som nitrogen, fosfat, kalium, kalsium, svovel, magnesium, jern, bor, mangan, sink, kobber osv? von Liebigs ”minimumslov” fortalte at hvis ett av næringsstoffene mangler, vil det begrense plantenes vekst, selv om alle andre næringsstoffer er til stede. Hvis mangelen korrigeres, vil veksten øke inntil et annet næringsstoff blir den begrensende vekstfaktoren. Gjødslingens rolle er å bidra til en optimal avling og sikre næringsbalansen i jorda.

    Menneskenes kreativitet og søken etter kunnskap har vært og er stor. Det var kortreist, men ikke korttenkt å utnytte planterester og gjødsel fra husdør. Verken kortreist eller korttenkt å ta i bruk fugleskitt – guano – fra Sør-Amerika. Men selv om salget gikk som «hakka møkk», var det verken en varig eller sikker løsning.

    Også andre former for mekaniske og industrielle løsninger har en lang historie. Ved inngangen til det 20. århundre var de nitrogenholdige gassene som dannes ved forkoksing av kull, det viktigste utgangspunktet for framstilling av ammoniakk (NH3). Ammoniumsulfat ble produsert i land med stor kullindustri. Likevel var det frykt for at mangel på nitrogengjødsel skulle skape alvorlige problemer for jordbruket og matforsyningen.

    Det er i dette perspektivet at Birkeland-Eydes lysbueovn (1905) fremstår som et vitenskapelig gjennombrudd. De viste at det var mulig å binde luftens nitrogen i et industrielt fremstilt gjødselprodukt. De viste også at meravlingen som det nye produktet – Norgesalpeter – ga, var formidabel! En suksesshistorie fra Norge fungerte dessuten som en voldsom vitamininnsprøytning for vitenskapelige og industrielle fagmiljøer i en rekke andre land. Tilgangen til industrielt produsert gjødsel gjorde det mulig å øke verdens matproduksjon, kort sagt; øke matsikkerheten betydelig.

    Utviklingen av nye og forbedrede gjødselprodukter har gått hånd i hånd med jordprøvetaking, mekanisering, større enheter, forbedrede planteegenskaper effektivisering i alle ledd mm.

    Utfordringen er å kunne brødfø en fortsatt voksende befolkning på kloden. Både globalt og nasjonalt er utfordringen å kunne produsere mat på en måte som utnytter de tilgjengelige ressurser best mulig. Mer konkret handler det blant annet om dyrehold, om hva som dyrkes på hvilke arealer, om bruk av vannressurser, plantevernmidler, gjødsel, avrenning og utslipp til atmosfæren.

    I mange deler av verden er landbruket radikalt endret i løpet av de siste 50-60 år. Matproduksjonen er i løpet av denne perioden omtrent tredoblet – og det er skjedd i et tidsrom hvor verdens befolkning er mer enn doblet. Samspillet mellom den såkalt ”grønne revolusjon” og bruken av industrielt fremstilt plantenæring gir mye av forklaringen på den økte landbruksproduksjonen.

    I 2017 ble verdens befolkning beregnet til å være rundt 7,5 milliarder. Den er forventet å stige til 9 milliarder i år 2050. Kan det gå bra? Hvilke muligheter foreligger? Noen fakta synes å være ubestridelige. Ett viktig forhold er at tilgangen på nye landbruksarealer er begrenset. Klima og ambisjonen om et mer bærekraftig landbruk taler sterkt for å verne om gjenværende arealer av skog og våtmarker.

    Status per 2018 er at det vi kaller moderne landbruk er avgjørende for matforsyningen. Uten mineralgjødsel ville den samlede produksjonen være anslagsvis 50 prosent mindre enn hva den faktisk er.

    Prognosene peker mot at den viktigste oppgaven er å utnytte bedre og kunne produsere mer på de arealene som allerede er i bruk eller er tilgjengelige for landbruk. Også for gjødselindustrien er det innlysende at den må definere sin rolle innenfor rammene av en overordnet nasjonal og global politikk.

    Gjødselselskapet Yara, som har sine røtter tilbake til Birkeland og Eyde, mener at matens klimaavtrykk kan reduseres med mer enn 50 prosent ved fortsatte forbedringer i måten landbruket drives på. Hvordan mineralgjødsel produseres og hvordan gjødselindustrien samspiller med landbruket for å fremme beste praksis er deler av svaret på disse utfordringene.

    4. Rjukan

    Fra bygd til by

    Det ble bygget et helt nytt industrisamfunn på Rjukan tidlig på 1900-tallet. Rjukanfossen hadde krefter som kunne utnyttes til å lage strøm, og det trengte den nye industrien mye av.

    På ti år ble Saaheim-området i Vestfjorddalen forvandlet fra ei lita bygd til en hel by – et samfunn med over 10.000 mennesker – et moderne bysamfunn, med vann og avløp, elektrisk lys og telefon.

    I reisingen av både industri, kraftverk og bysamfunn var bevisstheten høy om å bruke dyktige arkitekter. Mange av dem var unge, men viste at de kunne løse krevende oppgaver på en utmerket måte.

    Flere av arkitektene som kom til Notodden ble også engasjert i oppdrag på Rjukan, dels samtidig, dels i de påfølgende årene. Fra 1. juni 1908 var Byanlegget på Rjukan i drift og kaltes Architektführung. Den første lederen var arkitekt Levin. Foruten bygninger på industriområdet fikk de ansvaret for skoler, velferdsbygg, posthus, apotek og boliger for arbeidere og funksjonærer.

    Da Badische trakk seg ut i 1911, ble kontoret oppløst, og Hydro opprettet Rjukan Byanlegg. Fra slutten av 1911 var Erling Gjestland leder. Seinere fulgte Hjalmar Waaden (1914-1916) og deretter Jens Poulsson (1916-1934).

    Blant andre kjente navn i byanlegget er det verdt å nevne: Lars Broch (ing), Hjalmar Steffens (ing), Olaf Nordhagen, Thorvald Astrup (arkitektkontor), Magnus Poulsson (arkitektkontor), Ove Bang, B. Keyser Frölich, Christian Morgenstierne (arkitektkontor), Harald Aars (arkitektkontor), Joh. E. Nilsen, Bjarne Blom, Helge E. Blix.

    Detalj fra Såheim Kraftverk
    Detalj fra Såheim Kraftverk. Foto: Ian Brodie

    Klasseskillet var tydelig på Rjukan. I Villaveien, der det var mest sol, bodde direktører, høyere funksjonærer og andre av lokalsamfunnets topper. I Flekkebyen og Egne hjem lengre nede var det arbeiderboliger.

    De som strømmet til Vestfjorddalen for å søke arbeid, kom fra starten til å føle savnet av både rettigheter og bekvemmeligheter. De var prisgitt de vilkår og skiftninger som industriherrene så seg tjent med. Straks ett prosjekt var fullført, kunne ledigheten banke på døren. Selv i dette Klondyke gikk flere hundre brødløse og husløse. Sultne, halvnakne, hutrende og frysende ravet de om fra brakke til brakke, takknemlige for den minste smule som falt fra deres bedre stilte kameraters bord, skriver professor Helge Dahl.

    Stabbur og moderne bolig i Villaveien i 1916
    Villaveien 1916. Foto: Hydro/NIA

    På Rjukan uttalte rallaren Kristofer Uppdal at frigjøring og sosial omveltning måtte komme først. Kunsten fikk komme i andre rekke, mente anleggsarbeideren som skrev noveller og romaner i sene kvelds- og nattetimer.

    Det skulle snart vise seg at Rjukan-arbeiderne hadde tid og krefter til mer enn fagforeninger og kamp for materielle kår. Men det var dårlig med samlingssteder. Møter ble holdt i tunneler, brakker og på kafeer. En dag i november 1908 ble arbeiderne bedt om å forlate Arnesens spisebrakke fordi verten ventet gjester. Da slo mureren Watz neven i bordet og sa: «Vi bygger oss et hus!» Og det var akkurat det arbeiderne faktisk gjorde – et forsamlingshus. Først ett, så enda ett.

    Krossobanen med Gaustatoppen i bakgrunnen
    Krossobanen. Foto: Hydro/NIA

    Krossobanen er en svevebane som ble gitt som gave fra Hydro til Rjukans innbyggere, slik at de kunne komme opp på fjellet og få en smak av sol i vinterhalvåret.

    Krossobanen går den dag i dag og byr på spektakulær utsikt, restaurant på toppen og gode turmuligheter innover Hardangervidda.

    Solspeilet
    Solspeilet. Foto: Karl Martin Jakobsen

    Ideen om et solspeil som skulle reflektere solen ned i dalen i vinterhalvåret, ble lansert av Sam Eyde og Oscar Kittelsen allerede i 1913. Fjellene rundt er så høye at Rjukan ikke har sol om vinteren. Den gangen manglet de teknologien til å gjennomføre planene. Det skulle ta 100 år før speilet bokstavelig talt så dagens lys, men i dag kan solspeilet nytes i fulle drag på Rjukans torg.

    Rjukan forvandlet seg enormt tidlig på 1900-tallet. Disse bildene er tatt med bare ni års mellomrom, i 1907 og i 1916.

    I bydelene innenfor verdensarvens grenser er det fokusert på områder, bygninger og sammenhenger mellom disse som i særlig grad representerer eller illustrerer det typiske ved Rjukan. Byen Rjukan er unik i norsk sammenheng som den første totalplanlagte by reist i regi av et privat foretakende.

    Den storstilte utbyggingen har klare forbilder utenlands, og er bl.a. en norsk parallell til den svenske gruvebyen Kiruna der det i LKABs regi ble gjennomført et prestisjepreget boligprogram ved hjelp av «ett flertall av Sveriges mest främtredande arkitekter, konstnärer, tekniker m.fl…» samt wallenbergsk kapital.

    En planlagt by

    Rjukan byanlegg kom samtidig med de første industriutbyggingene i Vestfjorddalen. Dermed fikk Rjukan en langt mer helhetlig planlegging og utbygging enn hva tilfellet var på Notodden. Men utgangspunktet var et bygdesamfunn med rundt 400 mennesker. I løpet av en tiårsperiode fram mot 1915 vokste det fram en by med 10.000 mennesker. Det kunne ikke skje uten problemer, nær sagt på de fleste områder. I forhandlingene med Badische og de franske eierinteressene lå det ikke på vektskåla at det også måtte bygges et bysamfunn, faktisk helt fra grunnen, hvis industrien skulle reises på samme sted som de store kraftverkene i Vestfjorddalen.

    På tross av noen problemer underveis, var pågangsmotet stort, og dugnadsinnsatsen likeså. Allerede til 1. mai 1910 var det mulig å ta i bruk Folkets Hus i Skriugata. I februar 1912 kom det i gang kino i huset, og samme år kjøpte fagforeningene også en av nabogårdene. Folkets Hus ble også et senter for kultur og festligheter. Her var det plass for musikkforeninger, danseskoler, teateroppsetninger og etter hvert også et bibliotek.

    I 1917 ble det utlyst en stilling som heltidsbibliotekar. Henrik J. Hjartøy ble ansatt og kom til å bidra avgjørende til at Folkebiblioteket på Rjukan skulle utvikle seg til å bli en sterk, populær og viktig institusjon i den unge byen – et virkelig kultursentrum. Hjartøy foretok reiser både til Oslo og til utlandet og kjøpte opp litteratur som han anså som viktig. Biblioteket ble allsidig og hadde en spesialitet; arbeiderbevegelsens ideologi, historie og ledende personer. Det fikk navnet «Det røde bibliotek» og fikk i 1924 godt egnede lokaler i nyoppført bygg for kommunens administrasjon.

    Rjukan i 1907
    Rjukan 1907. Foto: Hydro/NIA
    Rjukan i 1916
    Rjukan 1916. Foto: Hydro/NIA

    5. Kampen om tungtvannet

    Kappløpet om atombomben

    Under andre verdenskrig ble det utført flere aksjoner for å hindre at Nazi-Tyskland kunne utvikle en atombombe. Produksjonen av tungtvann på Vemork sto sentralt.

    Den mest kjente aksjonen, operasjon Gunnerside, ble gjennomført på Vemork av en liten gruppe lokalkjente og spesialtrente nordmenn. De sprengte tungtvannscellene og stoppet produksjonen, uten at et eneste skudd ble løsnet.

    Ruten som sabotørene brukte for å komme seg inn i anlegget, og til flukten mot Hardangervidda, krysser elvejuvet nedenfor Vemork. Den går i dag under navnet Sabotørruta.

    De andre aksjonene for å stoppe produksjon og transport av tungtvann, var Operasjon Grouse og Operasjon Freshman, i tillegg til aksjonen mot ferga «Hydro» på Tinnsjøen. Her ble det plassert en sprengladning i baugen på ferga. Senkningen av «Hydro» kostet fire tyskere og 14 nordmenn livet.

    «Jakten på tungtvannskjelleren» er et prosjekt der nettopp kjelleren som var målet for operasjon Gunnerside skal graves fram.

    Hydrogenfabrikken på Vemork ble tatt ut av drift tidlig på 1970-tallet da Hydro bygde nytt kraftverk inne i fjellet bak Gamle Vemork kraftverk. I 1977 ble fabrikken revet, slik at det gamle kraftverket igjen ble synlig. Restene av hydrogenfabrikken ble pakket ned under et flere meter tykt lag med jord, stein og bygningsmasser.

    Joachim Rønneberg, som ledet sabotasjen mot tungtvannsanlegget, har flere ganger gitt uttrykk for at stedet hvor aksjonen fant sted, bør gjøres tilgjengelig for formidling. Høsten 2017 igangsatte Telemark fylkeskommune omfattende utgraving for å avdekke kjellerlokalene hvor det ble produsert tungtvann. Det var ventet å finne rester etter kjelleren, men utgravingen viste at kjelleren er tilnærmet intakt. Det er mer enn hva de fleste våget å håpe på.

    NRK-serien Kampen om Tungtvannet gikk sin seiersgang på TV vinteren 2015. Serien skapte stor interesse for krigshistorien knyttet til tungtvannsaksjonene. Siden er serien blitt vist i flere land, som i sin tur har gitt stor oppmerksomhet internasjonalt og økende pågang av besøkende turister.

     

    Etter fullført utgraving og sikring skal det reises et museumsbygg over de fremgravde bygningselementene. Dette skal sikre og ta vare på kulturminnet, og skape et areal for utstilling og formidling.

    Hydrogenfabrikken på Vemork
    Hydrogenfabrikken. Foto: Hydro/NIA

    Etter at det var besluttet å stanse produksjonen av tungtvann, skulle en siste forsendelse gå fra Vemork til Tyskland. Transporten ble utsatt for sabotasje etter ordre fra de allierte i London.

    Major Knut Haukelid, en av tungtvannssabotørene, fikk melding fra London om at det var planer om å frakte det som fortsatt fantes av halvfabrikata til Tyskland. Via radiosambandet kom ordre om å ødelegge transporten.

    Svakeste ledd i denne transporten ble ansett å være ferden med jernbaneferje over Tinnsjøen. Oppdraget ble gitt til en gruppe fra Gunnerside. De kom til at det mest effektive var å senke ferja på Tinnsjøen. Knut Haukelid og to andre skulle utførte aksjonen. Søndag 20. februar 1944 fraktet DF «Hydro» passasjerer, noen tank- og godsvogner og to vogner med 14 tonn elektrolytt, som tilsvarte 600 kg tungtvann.

     

    Kvelden før hadde de tre som skulle utføre aksjonen klart å ta seg usett om bord på ferja og plassere sprengladninger under dekk. En vekkeklokke ble stilt inn for å utløse sprengningen. Midt ute på Tinnsjøen gikk ladningen av. 18 liv gikk tapt. 26 ble reddet. Dette ble siste kapittel i kampen om tungtvannet i Norge. Flere liv ville nok ha gått tapt om sprengningen hadde skjedd på en hverdag. På søndagene var det vanligvis færre reisende.

    DF «Hydro» ligger på 430 meters dyp utenfor Rudsgrend og er et av de signifikante objektene i verdensarven.

    6. Transportlinjen

    Folk, materialer og
    industriprodukter på reisefot

    For å kunne bygge kraftverk og drive industri på Rjukan var det nødvendig å anlegge en jernbane fra Notodden. Transporten over Tinnsjøen måtte foregå med jernbaneferger. De første årene var også kanalforbindelsen til Skien helt avgjørende.

    Fra Rjukan kjørte toget til Mæl. Derfra var det ferger over Tinnsjøen. Så tog til Notodden og ny omlasting til båt – ned Telemarkskanalen til Skien og Menstad. Fra 1917 kunne denne etappen kjøres med tog på Bratsbergbanen. Fergene Ammonia og Storegut er fredet og ligger ved Tinnsjøen. De er verdt å se, og du kan reise på cruise med Storegut.

    Folkemengde på Rjukanbanen
    Høytidelig åpning av Rjukanbanen. Foto: Hydro/NIA

    Rjukanbanen ble åpnet av kong Haakon VII  i 1909. I årene 1909-1991 gikk banen jevnt og trutt og fraktet imponerende 30 millioner tonn gods.

    Kong Haakon på åpningen av Rukanbanen
    Høytidelig åpning av Rjukanbanen. Foto: Hydro/NIA

    Stasjonsbygningen på Tinnoset er en laftet tømmerbygning som spiller på Telemarks bondearkitektur og er unik innenfor norsk jernbanearkitektur. Bygningen er tegnet av arkitekt Thorvald Astrup, som også er mannen bak Adminiet på Rjukan og en av arkitektene bak Såheim kraftstasjon. Astrup var en av Hydros mest benyttede arkitekter på Rjukan og Notodden. Flere av hans bygninger for Hydro ligger på Herøya ved Porsgrunn.

    Tinnoset stasjon
    Stasjonsbygningen på Tinnoset. Foto: Hydro/NIA

    Før jernbanen var på plass, var det hester som fraktet varer, mennesker og utstyr og bokstavelig talt dro lasset. Hele 100 hester var i arbeid på hver av strekningene, året rundt og i all slags vær. 1000 sultne arbeidsfolk skulle ha sitt daglige brød, og nærmeste bakeri var på Notodden. Kanskje ikke så rart at jernbaneprosjektet skjøt fram i rekordfart?

    Hester som hjelper til med skinnelegging av jernbanen
    Skinnelegging på transportbanen. Foto: Hydro/NIA

    Det bratte og ulendte terrenget mellom Notodden og Rjukan/Vemork gjør ruten til et av de mest ambisiøse transportanleggene fra tidlig norsk industrihistorie. På den mer enn fire kilometer lange strekningen er stigningen 57 meter for hver kilometer skinnegang.

    Vemorksporet
    Toglinjen ble lagt i et krevende terreng. Foto: Hydro/NIA

    I rekken av skip som har trafikkert Tinnsjøen er to igjen: Storegut og Ammonia. De er Tinnsjøens stolte svaner som begge er fredet.

    Den første jernbaneferja ble bygget samtidig med ferjeleiene i begge ender av Tinnsjøen. «Tinnsjø» var bygget av tre og var uten motor. Den måtte med andre ord bukseres av isbryteren D/S Skarsfos som ble sjøsatt i februar 1908. Slepeferja ble benyttet helt til 1929 for transport av bl.a. kvarts fra bruddet ved Busnes. «Skarsfos» er ombygd og går nå i passasjertrafikk fra Skien.

    Etter treferja fulgte fartøyene D/F Rjukanfos i 1909, D/F Hydro i 1914 og D/F Ammonia som siste dampferje i 1929. «Ammonia» ble bygd samtidig med omleggingen til Haber-Bosch-metoden ved fabrikkene.

    Etter tapet av D/F Hydro under ander verdenskrig ble kapasiteten i flåten for liten. «Rjukanfos» ble da forlenget, men resultatet svarte ikke til forventningene. Skipet var vanskelig å manøvrere og ble hugget opp i 1969. Da hadde «M/F Storegut» allerede vært i drift i 13 år. Storegut ble bygd ferdig på slippen ved Tinnoset. Jernbaneferjene D/F Ammonia og M/F Storegut er begge fredet. Storegut er fra 2017 sertifisert for inntil 249 personer og går i turisttrafikk i sommerukene.

    En av få i sitt slag

    «Ammonia» er en dobbelskruet jernbaneferje bygd i klinket stål av A/S Moss Verft og Dokk, og montert på provisorisk bedding ved Tinnoset. Ferja har en lengde på 230,6 fot, er 35,2 fot bred og stikker 12,8 fot dypt. Den har en brutto tonnasje på 929,34 og nettotonnasjen er 339,14. Sporlengden ombord er 120 m som gir plass til 16–17 jernbanevogner. Last på dekk kan være opptil 630 tonn. Ammonia sitteplass til 250 i salongene. Til framdrift har den to stk. trippelekspansjons dampmaskiner à 450 hk. Marsjfarten er 12 knop. Hun er en av få gjenværende i sitt slag i verden, og trolig den best bevarte.

    Størst i Norden

    M/F Storegut er det største innlandsfartøyet i Norden. Hun er en trippelskruet jernbaneferje bygd i stål av Glommens Mek. Styrhuset er i aluminium. Ferja har en lengde på 82,11 meter, er 11,31 m bred og stikker 3,75 m dypt. Hun er på 1119 brutto registertonn. Sporlengde er 156 m som gir plass til ca. 19 jernbanevogner. Max last på dekk er 800 tonn. M/F Storegut kunne i tillegg føre 400 passasjerer. Til framdrift har hun tre 6-sylindrete 4-takts dieselmaskiner fra Motoren Werke Mannheim, hver på 750 hk. Hun gjør 13–14 knops fart med to maskiner, og kan gjøre 18,5 knop med alle tre i drift. Skipet hadde baugpropeller, som det første i Norge.

    Ammonia og Storegut ble sammen med ferjeleier, slippanlegg, fyrbelysning, jernbanemateriell, jernbanespor og bygningsmasse overført fra Hydro til Stiftelsen Rjukanbanen i 1997. Fra 2013 er anlegget overført til Norsk Industriarbeidermuseum (NIA). Også fergeleiet på Tinnoset med tilhørende bygninger og Tinnoset slipp sorterer under NIA, som har ansvar for å sette anleggene i stand og vedlikeholde dem.

    Blant installasjonene på Tinnoset er det grunn til å omtale slippen og ferjeleiet spesielt. Slippen ligger like øst for ferjekaia. Den første slippen var 110 meter lang og med en stigning på 1:10.

    Slippen er oppført i håndklinket jern, og består av bl.a. slippvogn, støttestag, rulleramme, skinnegang, tre-blokker (puter) og fire innsiktstårn. Slippen har en 161 meter lang rullebane som går ut i sjøen med fall 1:12. Slippen hviler på tresviller og punktvise pilarer i betong, og har nytt betongfundament nærmest maskinhuset. På rullebanen ruller en ca. 113 meter lang rulleramme og oppå denne igjen en ca. 76 meter lang slippvogn. De trekkes langs rullebanen av et opphalingsspill med slippwire. Det er også en hjelpevinsj som drives av trykkluftanlegg. Slippens utforming og plassering stammer fra årene omkring 1915.

    Nytt maskinhus ble bygd 19 meter lengre inn på land i 1914. Dagens maskinhus står på støpt betongsåle og er oppført i pusset tegl. Ved en jernport med betongrampe står en håndklinket rund lufttank (for kompressoren) festet til veggen med stang og med rør inn i bygget.

    Maskinhuset består av tre hovedrom med kompressor i sør, verksted i midtrommet, og maskinrom lengst mot nord. Maskinrommet inneholder bl.a. elektrisk drevne tromler med slippwire og tannhjul – et maskineri. Dagens maskinhus ble oppført i mur i 1937 etter at det gamle fra 1914 gikk tapt i brann etter lynnedslag.

    Med utvidelsen av trafikken på Tinnsjøen fra 1929 ble Tinnoset det sentrale knutepunkt i daværende Gransherad kommune. Stedet hadde blant annet hotell, posthus og tre butikker.

    Tog og ferjer kom og gikk minst fem ganger daglig. Det kunne være hundrevis av passasjerer. Særlig i forbindelse med høytider og ferier var det stor trafikk. Tinnoset var også populært for folk som ville plukke bær eller fiske.

    Fiske foregikk både nedenfor dammen og ute på Tinnsjø-isen. Visstnok var det slik at røya stimet i kjølvannet bak ferja, så det var om å gjøre for ispilkerne å finne seg en plass nær den åpne råka. Det var slett ikke ufarlig. Bølgene kunne bryte isen i flak, og for styrmannen på ferja kunne nærgående isfiskere være mer til bekymring enn glede. Marginene kunne være små når ferja skulle snu.

    Kravene til sikkerhet var annerledes i tidligere tider. Tankvogner med ammoniakk kunne fylle overdekket i ferja, mens underdekket var fylt med passasjerer av alle slag. Det sier seg selv at et slikt livlig sted også ble et naturlig samlingspunkt for bygdas ungdom. Mellom stasjonen og ferjeleiet var det oppført et enkelt venteskur. Der møttes ungdommen. Når kommer neste tog? Det visste de. De visste også at toget var i rute, i alle fall nesten alltid.

    Tinnoset har hatt sine hendelser, og noen er av det dramatiske slaget. Maskinhuset som brukes til å trekke ferja opp på slippen, ble en gang rammet av lynnedslag; wiren på slippen røk og slippvogna for på vannet, der den brakk i to. Store reparasjoner måtte til, men den tyngste oppgaven – å heise slippvogna opp og dra den på land – ble løst med hjelp av Ammonia og en kran om bord.

    7. Notodden

    Eventyrets startsted

    Notodden var startstedet for verdens første vellykkede industrielle produksjon av gjødsel. I første omgang sørget kraftverket Tinfos I, i neste omgang Svelgfoss, for energien som skulle til for å framstille kunstgjødsel ved hjelp av lysbueovnen og Birkeland-Eyde-metoden.

    I dag er Hydroparken fredet og er et viktig industrielt minne.

    I takt med industriutbyggingen ble det også bygd et helt nytt bysamfunn. De første boligene Hydro bygde var på Svelgfoss, siden kom boligprosjekter som Villamoen, Egne hjem og Grønnbyen til. Over Grønnbyen, med utsikt over fabrikkområdet, troner Adminiet, den fredede administrasjonsbygningen hvor Sam Eyde bodde, arbeidet og tok imot viktige gjester. Et besøk i Adminiet kunne gjøre godt for moralen, ifølge Eydes memoarer: ”Møtte vi motgang og tilløp til pessimisme, samlet jeg ofte mine medarbeidere her til en liten fest, og det er utrolig hvad gjensidig kameratskap og tillit kan bidra til å gi nytt håp og nye krefter”.

    Adminiet på Notodden
    Adminiet på Notodden. Foto: Hydro/NIA

    Adminiet på Notodden ble oppført i 1906 og var et veloverveid trekk. Her skulle Hydro kunne ta imot hvem det skulle være, fra fjern og nær.

    Adminiet fungerte som representasjonslokale, til overnatting for prominente gjester og som Sam Eydes residens på Notodden. De første 55 år av Hydros historie var det en selvfølge at selskapets generalforsamling ble holdt her. Adminiet troner over Grønnbyen, med utsikt over fabrikkområdet.

    I Adminiet er mye av interiøret laget av treskjæreren John Borgersen. Han vant gullmedalje på verdensutstillingen i Paris i 1900, og lagde også møbler for keiser Wilhelm II.

    Sam Eyde ved arbeidsplassen i Adminiet.
    Sam Eyde ved arbeidsplassen i Adminiet. Foto: Hydro/NIA
    Detaljer fra interiøret i Adminiet
    Detaljer fra interiøret i Adminiet. Foto: Trond Aasland
    Utsikt over Grønnbyen.
    Utsikt over Grønnbyen. Foto: Hydro/NIA

    Sammenhengen mellom fabrikken, arbeiderboligene og «herregården» er typisk for industrialiseringens oppstartsfase, både med hensyn til hvordan byggene ser ut og hvor de er plassert.

    Det er en tydelig lesbar struktur, både bygningsmessig og i landskapet fra Hydros etableringsfase på Notodden. Husene på Villamoen ble oppført mellom 1908 og 1918 – en planlagt struktur med 17 boliger, bak Admini.

    Villamoen ligger på en terrasse over Grønnbyen, og var av den grunn egnet for boliger til funksjonærer og ingeniører, som hadde høyere rang enn fabrikkarbeiderne. Husene har derfor fått et individuelt preg, og det er flere arkitekter som har tegnet. Husene var opprinnelig hvitmalte og har innslag av flere av samtidens stilarter; jugend, nybarokk og klassisisme.

    Notodden og Adminiet i forgrunnen.
    Notodden og Adminiet i forgrunnen. Foto: Hydro/NIA

    Theodor Kittelsen lagde fem fantastiske akvareller inspirert av Rjukanfossen og industri- og vannkraftutbyggingen på Notodden. Sam Eyde ga oppdraget til Kittelsen og ga flere innspill til utformingen av bildene. Både bildene og skissene kan nytes i Telemarksgalleriet på Notodden.

    Eyde ønsket at arbeiderne og naturkreftene skulle få sin del av æren for alt det store og nye som reiser seg. I sine memoarer (1939) skriver Eyde: ”Kittelsen malte den gang noen billeder som viste hva han følte. Og en vakrere og morsommere tributt til mitt arbeide har jeg aldri fått”. I november 1907 var alle detaljer på plass og allerede i mai 1908 ble bildene levert.

    Theodor Kittelsen, «Svælgfos» (1907)
    Th. Kittelsen, «Svælgfos» (1907). Foto: Tomasz A. Wacko / NIA
    Theodor Kittelsen, «Markens grøde» (1907)
    Th. Kittelsen, «Markens grøde» (1907). Foto: Tomasz A. Wacko / NIA

    Kristian Birkeland er en av Norges fremste vitenskapsmenn gjennom tidene, og en av Hydros grunnleggere.

    Birkeland (1867-1917) ble født i Kristiania og ble i 1898 utnevnt til professor i fysikk. Hans hovedinteresse var astrofysikk – polarlyset, solens stråling og jordens magnetiske felt.

    Birkeland tok ut nesten 60 patenter i løpet av en periode på ca. 10 år, mange av dem ble solgt. Mange ble aldri realisert. I 1901 fikk han innvilget patent på en elektromagnetisk kanon. Prinsippene fra kanonen brukte han i utviklingen av lysbueovnen.

    På Hydros generalforsamling i 1905 var professor Birkeland blitt ansatt som teknisk konsulent på livstid. Slik fikk han også mulighet til å gå sterkere inn i forskningsoppgaver som opptok ham.

    Birkeland så sammenhengen mellom nordlyset og aktivitet på solens overflate. Teorien underbygde han med praktiske forsøk i laboratoriet på Universitetet i Kristiania, og han foretok svært krevende ekspedisjoner og studier i nordområdene.

    Birkeland døde i Tokyo 15. juni 1917. I Norge var da forberedelsene i gang til hans 50-årsdag. Det var også – for 7. gang – tatt initiativ for å sikre ham en nobelpris i fysikk eller kjemi. Birkeland fikk ingen Nobelpris, men teoriene hans ble bekreftet og er viktig kunnskap for menneskeheten i dag.

    Kristian Birkeland
    Kristian Birkeland. Foto: Hydro/NIA

    Notoddens innbyggere måtte finne seg i at pressens omtale av fabrikkene var mer positiv enn omtalen av byen. Bysamfunnet led under vekstsmerter som det skulle ta år og tiår å lege. Industrien engasjerte seg i mye, støttet opp om noe, men overlot også mye til kommunen.

    ”Notodden er Nordens Klondyke. Som en paddehat er den skudt i veiret og er da som en saadan meget ”løs i fisken” til en stad at være”, skrev Socialdemokraten 5. desember 1908.

    Det fortelles om husmødre som vasket klær i Tinnåa og Hvålabekken. Fra høsten 1910 kom arbeidet med et vannverk i gang, men framdriften var langsom. Det manglet planer for regulering av gatene, og dermed gikk det heller ikke fort med vann og avløp. Gatene kunne være i en miserabel tilstand vår og høst, og støvet føyket i sommermånedene.

    De offentlige tjenester var på etterskudd med en altfor rask vekst. Det sier sitt at i 1910 var kun én prosent av innbyggerne i byområdet over 70 år. Selv om det også kom mange kvinner til stedet, var andelen kvinner så vidt 40 prosent samme år. Befolkningen var en blanding av så mangt. De kom fra fra bygd og by og gled inn i svært ulike roller i lokalsamfunnet. Regelen var at arbeiderfamiliene hadde en anstrengt økonomi. Det var bedre når flere familiemedlemmer var i arbeid. Og for dem som hadde bolig var det en regel, ikke et unntak, at de skulle ta inn en leieboer.

    Et tradisjonsrikt bygdesamfunn, hvor det også var kommet i gang lærerutdanning fra 1896, la et godt grunnlag for kultur og foreningsliv, og mange av innflytterne var ivrige etter å stifte foreninger og organisere aktivitet som de hadde deltatt i før. Snart vokste fram en hel flora av sang- og musikkforeninger, misjonsforeninger og bedehus, losjer, speidergrupper, idrettsforeninger for både vinter- og sommersport, mållag og politiske partier. Foreningslivet ble det sosiale lim. I noen grad kunne det også bygge broer der skarpe klasseskiller ellers delte folk inn etter stilling og familiebakgrunn.

    8. UNESCO

    Verdensarven – i verden og i Norge

    “Since wars begin in the minds of men, it is in the minds of men that the defences of peace must be constructed”.

    UNESCO, United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization – FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon ble opprettet 16. november 1945 med hovedkontor i Paris.

    • UNESCOs mål er å bidra til fred og trygghet gjennom internasjonalt samarbeid på disse områdene.
    • Norge ble medlem i 1946.
    • UNESCO har i dag 195 faste og 10 assosierte medlemmer.

    Verdensarvkonvensjonen ble vedtatt 16.11. 1972. Den handler om verdier som er umistelige, for hele menneskeheten – nålevende og kommende generasjoner. Konvensjonen er Unescos største suksess. Den er tiltrådt av flere selvstendige nasjoner i verden enn noen annen konvensjon. Suksessen er i særlig grad knyttet til Lista over Verdens kultur- og naturarv, der de første objektene ble innskrevet i 1978. I dag er mer enn 1000 objekter fra alle deler av verden innskrevet på lista.

    UNESCOs verdensarvliste inkluderer kulturminner, kulturmiljøer eller naturområder som er av fremragende universell verdi fra et historisk, kunstnerisk, vitenskapelig eller estetisk synspunkt.

    For å oppnå verdensarv-status skal et område ha kultur- eller natur-kvaliteter som har ”outstanding universal value” (OUV), det vil si kvaliteter som det er alene om.

    • Integritet (helhet)
    • Autentisitet (ekthet)
    • Langsiktig beskyttelse
    • God forvaltning
    • Verdensarv-ideen må ha lokal forankring

    Da andre verdenskrig var slutt, var det likevel en fred preget av usikkerhet verdens land og folk sto overfor. Gjenoppbyggingen skjedde i en delt verden. Men på ruinene av en brutal krig oppsto både FN og en rekke FN-organer, deriblant UNESCO – organisasjonen for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, som ble opprettet 16. november 1945 med hovedkontor i Paris.

    UNESCO kunne stille som et overordnet mål å bidra til fred og trygghet gjennom internasjonalt samarbeid på disse områdene. Spissformulert ble dette uttrykt gjennom utsagnet: «Since wars begin in the minds of men, it is in the minds of men that the defences of peace must be constructed».

    Da Verdensarvkonvensjonen ble vedtatt i 1972, var den den første konvensjonen som knytter sammenhengen mellom kultur- og naturmiljø, som like vesentlige for menneskets liv og velvære. Den ga en klar oppfordring til alle land til å fremme vern av sin kulturarv, av både lokal og nasjonal betydning. UNESCO regner selv Verdensarvkonvensjonen for å være den mest vellykkede av sine konvensjoner – et ”flaggskip for UNESCOs program”. Den er tiltrådt av mer enn 190 land, dvs flere statsparter enn noen annen konvensjon.

    Verdensarvkonvensjonen kom på et tidspunkt da verdens folk hadde opplevd noen nær-døden-opplevelser som cubakrisen, men stått det over. Terrorbalansen var kommet i en slags likevekt. Derimot – et kvart århundre etter verdenskrigen – sto andre utfordringer fram som påtrengende og gjorde krav på felles innsats. En av disse var slitasjen på menneskenes omgivende miljø.

    Det sivilisatoriske framskrittet inneholdt også instrumenter for bevaring av kulturskatter. Det internasjonale Venezia-charteret for konservering og restaurering av kulturminner ble vedtatt i 1964, men hadde en forløper fra mellomkrigstida (Athen-erklæringen av 1931).

    Ett konkret eksempel som kunne peke framover, var den internasjonale aksjonen som UNESCO koordinerte for å redde Abu Simbel-templet i Øvre Egypt. Nasjonal frigjøring ble stadig mer nødvendig. Egypt ble en viktig arena på 50-tallet, både for nasjonal frigjøring og for rivaliseringen mellom de to supermaktsblokkene. Strid rundt Suezkanalen og Aswandammen føye seg inn i dette bildet.

    Aksjonen pågikk over fire år fram til 1968. Templet ble tatt fra hverandre, saget i biter på 30-50 tonn, flyttet og satt sammen igjen 65 meter høyere og 200 meter tilbake fra elvebredden. 60 land deltok, deriblant Norge. Uten aksjonen ville templet blitt borte som følge av byggingen av Aswandammen sør i Egypt. Det var en redningsaksjon som ble vurdert som en suksess og et uttrykk både for UNESCOs overordnede rolle og for nødvendigheten av samarbeid for å ta vare på menneskehetens umistelige kulturarv.

    Da Rjukan-Notodden industriarv i 2015 ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste, var dette den åttende innskrivingen som Norge påtar seg ansvar for å forvalte.

    De fire første norske verdensarvstedene er kultursteder og ble skrevet inn i perioden 1979-1981. Mer enn 20 år seinere – i 2004 – fikk Norge sitt første kulturlandskap innskrevet på listen – Vegaøyan i Nordland. Allerede året etter fulgte Vestnorsk fjordlandskap, som er det første naturområdet Norge har fått på listen. Samme år ble også Struves triangelkjede – en transnasjonal serie-nominasjon – innskrevet.

    Vi gir her en kort omtale av de sju øvrige stedene i Norge som fram til i dag er blitt innskrevet på verdensarv-listen:

    • Urnes stavkirke (1979)
    • Bryggen i Bergen (1979)
    • Røros bergstad og Circumferensen (1980)
    • Bergkunsten i Alta (1985)
    • Vegaøyan (2004)
    • Vestnorsk fjordlandskap – Geirangerfjorden og Nerøyfjorden (2005)
    • Struves triangelkjede – fire norske punkter (2005)
    • Rjukan-Notodden industriarv (2015)

    Både arkitektonisk, kunsthistorisk og som kilde til kunnskap er Urnes stavkyrkje unik blant de 28 gjenværende stavkirkene i Norge. De ble bygd med den mest avanserte byggeteknikken for trekonstruksjoner som fantes i Nord-Europa fra steinalderen til middelalderen. Urnes stavkyrkje ble bygd i andre halvdel av 1100-tallet og er et eksempel på førsteklasses håndverk. Dekoren har spesielt flotte treskjæringsarbeider. Interiøret er rikt dekorert.

    Både dekoren og det øvrige trearbeidet er preget av både keltiske, norrøne og romanske kunsttradisjoner. Kyrkja står i et storslått fjordlandskap i Lustrafjorden, en fjordarm av Sognefjorden. Tidligere var Urnes stavkyrkje privat kirke for en mektig familie på stedet.

    I middelalderen var Bryggen i Bergen et livlig sentrum for internasjonal handel. De karakteristiske rekkene av hus med gavlen mot sjøen er eksempel på arkitektur som har eksistert i nærmare 900 år. Den tradisjonelle trearkitekturen viser at Bergen er en av de eldste handelsbyene i Nord-Europa. Bryggen er den eneste handelsbyen utenfor Den Hanseatiske Ligaen som har den originale strukturen bevart innenfor sentrum av byen.

    Husa på Bryggen ble bygd i parallelle rekker vinkelrett inn fra kaifronten, på en eller begge sidene av en felles passasje mellom bygningene. I husa var det både boliger, kontor og lagerrom for den internasjonale handelen med tørrfisk. Først på 1900-tallet var det slutt på den opprinnelige bruken av bryggen.

    Trebygningene, slik de står i dag, er oppførte etter brannen i 1702. Etter brannene i 1955 og 1958 er ca. ¼ av de opprinnelige bygningene fremdeles intakte.

    Bergkunsten i Alta, Finnmark gir innsikt i menneskers liv og verdensoppfatning i tidligere tider. De første helleristninger og hellemalerier ble funnet i 1973. Siden har figurer  blitt avdekket på fem forskjellige steder i dette området. Mer enn 3000 figurer som ligger mellom 9 og 27 meter over dagens middelvannstand, danner det største antall figurer i Nord-Europa.

    På grunn av landhøyningen kan ristningene inndeles i faser over et tidsspenn på mer enn 4000 år (fra 4000 før vår tidsregning til år 0). De gir dermed en nøkkel til kronologien innen ristninger i resten av Skandinavia. Motivene viser at det har vært kontakt mellom bosetting i Alta og områder i øst og sør. Enkelte figurer og de fleste sammensatte scener er enestående med sine jakt- og fangstmotiver.

    Vegaøyan ligger på Helgelandskysten i Nordland. I området har det vært drevet fiske og fangst de siste 10 000 årene. Etter hvert som de første øyene ble bosatt formet det karakteristiske landskapet seg i et samspill med fiskerbonden og en ugjestmild, men rik natur. Det 1037 km² store kulturlandskapet omfatter øyer, holmer, skjær og sjø. Vegaøyan består av femten øyvær hvor ialt 59 øyer har vært bebodd.

    Allerede i skrifter fra slutten av 800-tallet er ærfugldrift omtalt som næringsvei i Norge. Fram til i dag har sanking av egg og dun fra de ville ærfuglene vært en viktig næring på Helgelandskysten. Tradisjonen med dunsanking for dyne-produksjon holdes i hevd på flere øyer innenfor verdensarvområdet. Ærfugldriften har vært en næringsvei drevet av kvinner og innskrivingen på verdensarvlisten er også å regne som en hyllest til deres innsats.

    Gruvedrift og jordbruk var grunnlaget for Røros i Trøndelag. Dette viser seg i byens bygningsmessige struktur. Byplanen gjenspeiler en teknologisk og industriell utvikling. Tradisjonell byggeskikk i tre viser innbyggernes todelte livsgrunnlag som både bergverksarbeidere og jordbrukere.

    Byens uttrykk er skapt av lokale byggetradisjoner og impulser som kom utenfra i forbindelse med Kobberverkets utvikling og drift i perioden 1644-1977. I 2010 ble verdensarvområdet utvidet, da de omkringliggende områdene rundt Røros bergstad, den såkalte Circumferensen, ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste.

    Verdsarven Vestnorsk fjordlandskap omfatter Geirangerfjorden i Møre og Romsdal og Nærøyfjorden i Sogn og Fjordane/Vestlandet. De to spektakulære fjordområdene ligger 120 km fra hverandre og er eksempel på klassiske fjordlandskap i geologisk betydning. De viser utviklingen av landskapet fra siste istid og fram til i dag.

    Spor i landskapet viser at fjordområdene har vært brukt av mennesker siden isen trakk seg tilbake for 10 000 år siden. På små flater langs fjordene ligger gårdsbruk, og på berghyllene over fjorden ligg fjellgårder. Bosettingene viser at det har vært drevet et nøysomt jordbruk som har vært tilpasset en farefull, men rik natur. Utenfor de tettbygde stedene er det få synlige tekniske inngrep. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er de største urørte fjordlandskapene i Norge.

    Struves meridianbue var den første storskalerte, vitenskapelige oppmålingen i Europa. Den ble gjennomført i perioden 1816 til 1852 under ledelse av Friedrich Georg Wilhelm Struve. Meridianbuen er enestående i sitt omfang og kvalitet, og representerer et viktig element i geovitenskapens historie.

    Meridianbuen ble målt ved hjelp av en triangelkjede som strekker seg fra Svartehavet til Hammerfest. Fire av målepunktene ligger i Finnmark. Kjeden strekker seg gjennom ti land: Norge, Sverige, Finland; Russland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland, Moldova og Ukraina. Oppmålingen sto seg i over 100 år, helt til det kunne gjøres astronomiske og satellittbaserte presisjonsmålinger. Struves meridianbue den første transnasjonale innskrivingen som omfatter mer enn to land.