fbpx
Rjukan-Notodden industriarv

Anders Beer Wilse – et fotoliv med folk og samfunn i rask forvandling

Tekst: Trond Aasland / NIA

Tenk om han ikke hadde bestemt seg for å vende hjem til Norge! Han var jo godt i gang med et liv som fotograf i Seattle i USA. Så var det konas hjemreise som fikk han på andre tanker.

Anders Beer Wilse (1865-1949) kunne ha gått tapt for Norge. Da ville vår verdensarv i Telemark vært fattigere. Og vi ville vært fattigere som nasjon og folk, ikke minst i den betydning at vi ville hatt en kvalitativt dårligere fotografisk dokumentasjon av vår historie – ja, samfunnsutvikling, i første halvdel av forrige århundre. Når det gjelder Wilse, er det ingen over og ingen ved siden – gjennom nesten 50 år.

Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:

  • Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
  • Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
  • Bysamfunnene Rjukan og Notodden
  • Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet

5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.

Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.

Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.

Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.

Han var født i Flekkefjord, vokste opp i Kragerø, der han også er gravlagt, og fikk sin utdanning ved Teknisk Skole i Horten. Men tidene var dårlige, så 19 år gammel – i 1884 – søkte han lykken på den andre siden av Atlanteren. Det skulle først bli et par år med skiftende arbeid og til tider lediggang før han fikk en fast jobb som jernbaneingeniør i Minnesota. Det første fotografiapparatet kjøpte han i 1886. Det var svært nyttig på de mange ekspedisjonene han deltok. Her ble grunnlaget lagt for en etter hvert sterk interesse for fotografering.

Douglas-gran: Wilses oppdrag i USA var i høg grad dokumentarisk. (Foto: A.B. Wilse).

Etter fem år returnerte han til Norge, forlovet seg med Helen Marie Hutchinson og fikk henne med over til USA. De etablerte seg i Seattle, der Wilse startet fotografisk forretning og en mangslungen virksomhet i 1897. Han kom i høy grad også til å dokumentere indianernes liv. Det var såpass gode tider for en fotograf som Wilse i USA at han også kunne sende kone og barn en tur tilbake til Norge. Dét skulle bli avgjørende. Familien trivdes godt i gamlelandet og lyktes med å overtale Wilse til å komme etter høsten 1900 – og bli. Allerede 1. mai 1901 etablerte han sin fotografiske forretning sentralt i Kristiania. I praksis var det også Norges første allmenne bildebyrå han etablerte – med album oppstilt i forretningen. Det var bare å bestille!

Et tidlig besøk i Skien: Fire rutegående dampbåter ligger til kai ved Hjellebrygga, en sommerdag i 1902. (Foto: A.B. Wilse).

Han skulle bli kjent som den store Norges-fotografen. Med et 10 kilo tungt kamera tok han seg til topps i fjellområder i øst og vest, fotograferte fisket i Lofoten gjentatte ganger, dokumenterte industriens fremvekst i Norge og portretterte samtidens kulturpersonligheter. Portrettene fanget på sett og vis opp den nye norske adelen rundt året 1905 og tida etter. Et element i dette var unektelig kongelig. Det gjaldt å dokumentere den nyankomne familiens fornorskning, ikke minst på ski. Det var ellers kunstnere, forfattere, politikere, polfarere, skuespillere, musikere, gründere… Wilse oppsøkte dem, men de oppsøkte også ham, med visshet om at det ville bli tatt gode bilder.

Gode kjendisportretter lå da også ute for salg på disken i fotobutikken. Det var Nina og Edvard Grieg, Roald Amundsen, Sigrid Undset, Edvard Munch, Gustav Vigeland, Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson osv. Det sier sitt at 8 av 14 Nansen-frimerker som er utgitt, viser bilder som Wilse har tatt. Rent kommersielt var kjendisportrettene et smart trekk, men Wilses interesser gikk bredt, svært bredt. Med stadige oppdrag og reiser over det ganske land kunne han gi innhold til begrepet «genere» – sjangere – som skal forstås som situasjoner fra det alminnelige liv. Under denne overskriften bygde han opp et arkiv med mer enn 1000 definerte motiver. Han fant veien til folks hverdag, i bygd og by.

Wilses berømmelse kan tilskrives hans fotografiske dyktighet og iherdighet. Dette kom til uttrykk på flere vis. Da det under første verdenskrig var vanskelig å skaffe det han trengte av utstyr til sitt arbeid, la han inn en reise til USA og fikk kjøpt de nødvendige ting der. I tillegg må særlig nevnes hans mange lysbildeforedrag. Fra 1910 til 1940 holdt Wilse nær 850 foredrag, både i Norge og andre land. Det ga ham en posisjon som en fotografisk superstjerne. Som han selv sa det: «Etter hva jeg ser i min dagbok, har jeg holdt 498 betalte og 338 gratis foredrag».

Over Vidda: Wilses bildeforedrag var også en reise i landskap og natur, men på en måte hvor innholdet i bildet kom tydelig fram. (Foto: A.B. Wilse).

Også pressens omtale – både før og etter – bidro til å gjøre Wilse kjent og berømt.

Til Telemark: «I morgen aften holder fotograf Wilse hos Brødrene Hals et lysbilleforedrag som bliver en hel liden reise. Han vil føre sine tilhørere eller tilskuere med Bergensbanen til Finse. Saa over Hardangervidden og ned over Rjukan. I alt er der ca 200 farvelagte lysbilleder. En hel del billeder viser Vidden i forskjellige stemninger, dens dyre- og planteliv. Rjukanturen begynder med Møsvand og gaar ned til Skien. Der er saa mange billeder, at man faar et udmerket indtryk af det imponerende anlæg. Det bliver sikkert en interessant og vellykket reise, fri for alle besværligheter».

Slik kunne Aftenposten forhåndsomtale et program 9. januar 1918. Bratsberg/Telemark, og kanskje særlig industrireisingen i den øvre delen av fylket, ble oppsøkt jevnlig. Det må ses i sammenheng med oppdrag han fikk fra Sam Eyde og Hydro – og Wilse har ikke takket nei. Han besøkte Rjukan, Notodden og traktene rundt i årene 1902, 1908, 1909, 1910, 1911, 1912, 1913, 1914, 1915, 1916, 1919, 1925, 1927, 1928, 1931, 1932, 1933, 1936, 1938, 1939,1940, 1947, 1948…..

Selvfølgelig må et program som omfattet Hardangervidda, Rjukan, Notodden og Skien ha fortonet seg som en reiseopplevelse, til og med som en reise i farger. På flere vis ikke ulikt hva godt voksne mennesker i dag kan erindre å ha sett i unge år, men til dels også enklere og annerledes: En tettpakket sal med spente tilhørere, på veggen et mer eller mindre egnet lerret og et fremvisningsapparat som var drevet av parafin, seinere av strøm der det fantes.

I lysbildeseriene Wilse dro rundt med inngikk etter hvert om lag 800 glassdias. 650 av disse var håndkolorert. De var i formatet 8,5 x 8,5 cm og besto av to glassplater som var limt sammen med teip rundt. Den ene platen hadde et fotografisk motiv, den andre lå over som beskyttelse. Det var en teknikk som var blitt gradvis utviklet gjennom et par hundre år, og var også blitt introdusert som en kilde til å formidle kunnskap da Wilse slo igjennom som foredragsholder.

Annerledes, også på den måten at Wilses form i mangt var omvendt av det som var vanlig. Bildet kom, bokstavelig talt, i fokus og foredraget ble mer underordnet. Bildene vekslet mellom det nære og oversiktsbildene. Om vi ser bort fra trykte postkort, var fargebilder nærmest ukjent, så bildene gjorde uansett et veldig inntrykk på publikum.

Og så fikk de kjenne på hvordan Wilse hadde tatt seg fram gjennom landet og landskapet vårt; på sykkel, med tog og båt, til fots. Noen bilder viste at han omtrent hadde klatret i trærne for å få det beste perspektivet. Siden han kjøpte arkivet etter Axel Lindahl, kunne han også oppsøke det beste blant Lindahls motiver og utsiktspunkter. Tilnærmingen til «det norske» spenner fra havet til høyfjellet, fra fruktblomstring i Hardanger til verdens største vannkraftverk på Rjukan…

Wilse kom i ei tid da han til å begynne med nærmest konkurrerte med kunstmalerne. Han og Thaulow opplevde for eksempel flere ganger at de fanget de samme motivene og med påfallende lik interesse for detaljene. Så skjedde store endringer på kort tid, mest på grunn av teknologiske fremskritt. Fotografier kom på trykk i bøker, aviser, magasiner, postkort mm. Wilse gjorde, kort sagt, ingen stor flause ved å vende tilbake til Norge ved inngangen til 1900-tallet – og bli her. Han beholdt likevel sine kontaktpunkter på den andre siden av Atlanteren og kunne også få innpass i New York Times og annen presse i USA.

Sukkertøy og sølvringer: I boka «Norsk landskap og norske menn» (1943) omtalte Wilse reisen til Notodden og Rjukan i 1910 sammen med Albert Kahn, som delte ut både sukkertøy, sølvringer og penger. (Foto: A.B. Wilse).

To viktige reiser ble utvilsomt foretatt i august og september 1910. Wilse var da på rundtur i Sør-Norge med den franske investor og mesén Albert Kahn og hans fotograf Auguste Léon, som faktisk tok ekte fargebilder. I en av reisene inngikk besøk på Notodden og Rjukan.

I rette øyeblikk: 1911 var året da alt skulle ferdigstilles og settes i drift i Rjukan I-prosjektet, fra kraftverket på Vemork til fabrikkanleggene på Saaheim. Wilse var der og fanget historiske øyeblikk. (Foto: A.B. Wilse).

Det ligger nær å tenke at de store industrianleggene må ha vekket Wilses interesse for den raske samfunnsforvandlingen var uttrykk for. Kontakten med Eyde må vi tro at har forsterket inntrykkene. Interessant nok var han flere ganger til stede – på rett sted til akkurat tid, når en tunnel skulle spyles, når strømmen skulle slås på osv.

En ingeniørbragd: Sammenføyningen av Hjukse bro påkalte Wilses interesse. Han tok en rekke bilder av dette prosjektet. (Foto: A.B. Wilse).

Det vi i dag kjenner som Rjukan-Notodden industriarv var langt mer enn kraftverk og fabrikker. Wilse så også bysamfunnene vokse fram – og fargela dem. Og han trivdes godt med nye jernbanespor, broprosjekter og kongelig visitas. Bratsbergbanen – med Hjukse bro, Norges høyeste jernbanebro, som ble bygget i stål fra begge sider av elvejuvet og føyet sammen på midten, viet han stor oppmerksomhet. Det samme gjaldt forlengelsen av Sørlandsbanen fra Kongsberg, eller Vestlandsbanen, som det het den gangen.

Arven etter Wilse er ganske enorm, mer enn 150.000 motiver. Den ble tidlig erkjent og kom til å brøyte vei for en mer overordnet nasjonal tilnærming, som førte fram til etablering av et nasjonalt fotoarkiv i Mo i Rana og det vi kjenner som Galleri NOR og Digitaltmuseum.no. Med digitaliseringen av bildene kunne plater, negativer, album mm tas vare på på en tryggere måte, samtidig som bildene er blitt mer tilgjengelige enn noen gang. Det nyter vi også godt av innenfor Rjukan-Notodden industriarv.

Om Wilse: Vi kan lese om Wilse, Notodden og Rjukan i boka Norge i farger 1910, som tar opp Albert Kahns reiser i Norge og Sverige 1910 (redaktører Bjorli og Jakobsen). En presentasjon av Wilse med vekt på hans arbeid for en fotografisk kunst i Norge finnes katalogen til Folkemuseets store Wilse-utstilling ved jubileet i 2015: En ny kunst. Wilse – bildet av Norge,  av Trond Erik Bjorli og Marie Fongaard Seim). Den «store» boka om Wilse, er Wilse. Mitt Norge, også utgitt til jubileet i 2015, i et samarbeid mellom Wilse-eierne Preus Museum, Norsk Teknisk Museum, Norsk Maritimt Museum, Oslo Bymuseum, Nasjonalbiblioteket og Norsk Folkemuseum, redigert av Trond Erik Bjorlie.

Du vil og like