fbpx
Rjukan-Notodden industriarv

En ganske fattig skoleby

Tekst: Trond Aasland / NIA

Det er lett å tenke at Notodden, som hadde lærerseminar allerede fra 1895, hadde god tilgang på lærerkrefter og et godt skoletilbud til barn og ungdom da byen ble til. Virkeligheten var ganske annerledes. Skoletilbudet hadde jevnt over en vanskeligere utvikling enn hva tilfellet var med «Company town» Rjukan.

Nylig har Notodden hedret bykommunens første ordfører, Johannes Strandli, med å ruste opp hans gravstøtte. Strandli var ordføreren som gikk i front for å bygge en moderne by. Det ble en besværlig bakkestart – en bratt motbakke, med store uløste oppgaver og betydelig gjeld fra første dag, faktisk mest på grunn av pålagte brannverntiltak gjennom en årrekke før bykommunen ble skilt ut fra Heddal i 1913.

Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:

  • Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
  • Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
  • Bysamfunnene Rjukan og Notodden
  • Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet

5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.

Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.

Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.

Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.

Johannes Strandli, som representerte Arbeiderpartiet, var Notoddens første ordfører. Dagens ordfører, Gry Fuglestveit (A), har litt bedre grunn til å smile enn hva tilfellet var med Strandli. (Foto: Telen).

Ordfører Strandli var opptatt av oppgavene som måtte løses og tenkte visstnok lite på seg selv. Han var nær ved å gå personlig konkurs. En av den nye kommunens mest presserende oppgaver var å bygge skoler og gi barn og ungdom mulighet til utdanning. I dag planlegger vi utdanningsinstitusjonene etter prognoser for bosetting og folketall. Den gangen løp utviklingen foran og samfunnsplanleggingen halset etter.

I området vi i dag kjenner som byen Notodden bodde under 1000 mennesker i andre halvdel av 1800-tallet. På 1870-tallet kom det igang skoler på Sætre og på Heibø. Sistnevnte holdt til omtrent der hvor Toppen barnehage er i dag. Da innbygger- og barnetallet tok til å øke, ble det bygd tre skoler; på Rådhusplassen, på Tinnesmoen og ved Skolegata. En ny skole ble bygd i Tinnegrend, rett sør for kommunegrensa. I Heddal herred var det Landsfolkeskoleloven som gjaldt. Den påla kommunen å gi barna en 7-årig skole – med skolegang annenhver dag.

Lærerseminaret på Skoland. (Foto: Notodden Etter landsfolkeskoleloven var landkommunene fra 1899 pålagt å tilby barna en 7-årig skolegang. Elevene gikk på skole tre dager i uka. Her et bilde av elever og lærere på Strand skule i Heddal. (Foto: T.L. Tveitan/NIA).historielag).

At det var kommet i gang et lærerseminar på Skoland – en privat lærerskole – kan forklares med flere forhold. Den etter hvert kjente skolemannen Asbjørn Knutsen ivret for en lærerutdanning med større vekt på kristendom og norskdom. Det skulle stå som en motvekt til alle verdslige tendenser. Han så for seg en skole sentralt beliggende på Østlandet. Notodden kunne være en mulighet, og her tente bonden og skogeieren Ole Haave på ideen. Han lovet både tømmer til bygninger og 1.000 kroner i tilskudd. Ambros Haave kunne stille med lokaler til en forskole på Heibø. Og Gunnulf Tinne stilte til rådighet et 10 mål stort område på Skoland, sentralt i byområdet. Det gjorde lokaliseringsvalget lett.

På Skoland kunne seminaristene forme et miIjø som var ganske skjermet mot de rivende endringer som foregikk rett på utsiden av skoleporten. I praksis kom de nye lærerskolene som ble oppført på Notodden, i Elverum og Volda til å utdanne et betydelig antall lærere, men i første rekke til skoler i bygde-Norge. Vektleggingen av norskdom og kristendom var ikke uten betydning for hvor de nyutdannede lærerne søkte arbeid.

Skoland-området før 1910, med lærerseminaret (de to mørke bygningene i bakgrunnen). Internatet for seminaristene er ennå ikke oppført, heller ikke det store Gulbygget, som sto endelig ferdig i 1925. Det ble bygd i det åpne området som deles av steinmur og gjerde. (Foto: Notodden historielag).

Gjennom flere århundrer var det drevet bruksskoler i Norge. De sprang ut av et behov for praktisk og teoretisk kunnskap knyttet til arbeid med sagbruk, jernverk og annen industriell virksomhet. Derfor var det nokså naturlig at det midt på 1880-tallet også kom i gang en mindre bruksskole med utspring i Tinfos papirfabrikk på Notodden. Den skal ha holdt til i en av arbeiderboligene på Tinnesmoen. Undervisningen fulgte skoleloven, og elevene lærte å lese, skrive og regne og fikk også undervisning i bibelhistorie og visstnok også noe geografi.

Bygdesamfunnet som omkranset den framvoksende byen hadde en lang rekke skoler ved inngangen til 1900-tallet. De var mange – og små. Følger vi Tinnåa oppover mot Gransherad, så passerer vi skoler ved Landsverk og Haave, (som ble slått sammen til Hovland skole, av HOV og LAND, og videre Mork skole (seinere Grønvollfoss skole).

I Lisleherad lå Hovland skole. Den erstatta to skoler - Haave og Landsverk (Hov-Land). Haave skole lå der Lisleheradvegen 508 er i dag, og Landsverk skole lå i nærheten av Lisleherad kirke. Etter at det ble bygd ny, moderne skole i Lisleherad, hadde Olav Schia snekkerverksted i det gamle skolebygget. Han laget vinduer og trapper. Seinere ble det privat bolig (bildet). Foto: T.Aasland.

På vestsida i Heddal lå Åse og Tveiten skule, Yli skule og Strand skule. På østsida i dalen lå Bamle skule, Seljord skule (seinere kalt Nordbygda skule), Rygi skule og til sist Sem skule.

Skolene i Heddal var heller små i tidligere tider. I bildehjørnet til venstre ses Yli skule. I høyre bildehjørnes ses et enda eldre skolebygg på Yli. (Foto: Fjellanger/Widerøe/Notodden historielag).

Med Hydros inntreden rundt 1904-05 ble det flere innbyggere, ikke bare der byen vokste fram, men også på Svelgfoss, hvor selskapets første kraftverk kunne settes i drift i 1907. For ansatte ved kraftverket lå det mer til rette for at ungene kunne ha skolegang seks av ukas sju dager.

Fra 1912 drev Hydro sin egen skole på Svelgfoss. Siden den var en bruksskole drevet og ikke belastet kommunens økonomi, kunne beboere på Svelgfoss avkreves litt mindre kommuneskatt av sine lønnsinntekter. Den private Hydro-skolen skulle få et omtrent 25 år langt liv. Også på Notodden var Hydro noen år engasjert i private undervisningstilbud for barn av ansatte funksjonærer i selskapet. En av de tre eneboligene i Birkelandsgate i Grønnbyen ble brukt til privatskole for barn fra såkalt «bedrestilte familier».

Naturlig nok var det også noen som ønsket at barna skulle få et tilbud om utdanning som strakk seg lengre enn til en 7-årig skole. På 1880-tallet ble det satt i gang en middelskole som holdt til i Hotel Furuheim. Lærerkrefter var det så som så med; det var i hovedsak studenter som sto for undervisningen.

Med det økende folketallet kunne det fra 1909 også åpnes en handelsskole og en ny middelskole. Men elevtallet var lavt, kun 60 elever ialt når vi kom til 1913, året da Notodden ble skilt ut fra Heddal herred som egen bykommune. Ett av de viktige temaene som umiddelbart meldte seg, var om disse skolene burde og kunne gjøres om til en kommunalt drevet middelskole. Behovet var åpenbart, for innenfor byen var det da rundt 700 elever i den 7-årige skolen. Fem år seinere var elevtallet økt til 1000 og fortsatte å stige opp mot 1200 tidlig på 1920-tallet.

En middelskolekomité ble nedsatt, ledet av Thorstein Høverstad. Det var ingen lett oppgave komiteen tok fatt på. Finansieringen var ett tema. Skulle skolen være to- eller tre-årig? Forholdet mellom teoretiske og praktiske fag var et tredje tema. Tilgang til egnede lokaler var et fjerde. Høverstad ble oppfattet på siden av det som var aktuelt innenfor datidas skolepolitikk. Derfor møtte de problemer både når det gjaldt statsstøtte og eksamensrett. For å kunne tilby elever og lærere egnede lokaler, ble et samliv med folkeskolen helt nødvendig i mange år framover.

Et skole- og vaktmesterbygg fra 1908 ble få år seinere flyttet på rullende stokker ut mot Hvåladalen for å gi plass til et stort murbygg, som seinere ble kjent som Blåbygget. Da det sto ferdig i 1912, ga det rom for ikke mindre enn 20 klasserom, men trangboddheten var langt fra overkommet. Da den kommunale middelskolen kom i gang, måtte fire av klasserommene avgis til den. Mer plass var nødvendig. Årskullene var store. Nye, ekspansive planer tvang seg fram.

Skolen på Rådhusplassen, like ved det Notodden kirke ble reist, var ett av tre like skolebygg som kunne tas i bruk i 1919. (Foto: H. Johnsrud/NIA).

Et av hastetiltakene som ble iverksatt var å bygge tre like skoler, som kunne erstatte mindre bygg på Rådhusplassen, på Toppen og i sykehusbakken på Tinnesmoen. På disse stedene er det i dag henholdsvis menighetshus, barnehage og Røde kors-hus.

«Sentrumskolen» i 1922, med første byggetrinn av Gulbygget til venstre. I høyre bildekant ses blåbygget og vaktmesterboligen, som også ga rom for klasserom og sløydsal i kjelleren. (Foto: H. Johnsrud/NIA).

Omtrent samtidig tok planene for et langt større skolebygg form, det vi i dag, 100 år seinere, kjenner som Gulbygget. Kommunens økonomi tillot ikke at hele prosjektet ble tatt i ett trinn. Det måtte tas som et to-delt prosjekt. Siste trinn var på plass på midten av 1920-tallet. Med det ble skolen i sentrum en ganske stor skole.

Kilder:

Tekster skrevet av Åge Skullerud i «Byens framtid er dens skole», (2013), Notodden historielag (Ole Arvid Vassbotten), samtaler med dr. philos Knut Jordheim.

Du vil og like