Dengang da alle var patriot

Samfunnet var lagdelt, et klassesamfunn med stor ulikhet, hvor man forholdt seg til hverandre på en annen måte enn vi gjør i dag. Slik er bakteppet for de mellommenneskelige relasjoner om vi går 60-70 år tilbake i tid. Øverst på den sosiale stigen i Rjukansamfunnet tronet direktørene for salpeterfabrikken, kraftforsyningen og hydrogenfabrikken, men også andre kunne i kraft av stilling og økonomi innta en plass i det øverste skikt.

Salpeterfabrikkens direktør, Arne Enger, ble blant folk i byen, og nok også inne på fabrikken, omtalt som «Fader Enger». I sin tid var han nummer 1 på Rjukan.

Dis – ikke dus. Omgangsformen var «Dis», i alle fall i kontakt med direktøren, det være seg Rjukans Enger eller Notoddens Grüner-Løken. Om direktøren unntaksvis brukte du-formen, så var det ikke tilrådelig å svare i samme form, selv for en ingeniør. Da gikk direktøren tilbake til Dis-formen.

Fabrikksjef Alf Henry Larsen, en av ekspertene på elektrolyse og fremstilling av hydrogen, gikk under kallenavnet «Sir Henry». Som pensjonist forlot han Rjukan og bosatte seg med sin engelske kone i Spania. Huset deres lå høyt oppe i en fjellside. Husveggen forsynte de med et stort navneskilt; Villa Vemork. Her var en patriotisme som aldri gikk tapt.

Rjukan-ingeniørenes posisjon var lenge sterk, både lokalt, innad i Hydro og i det norske samfunnet. De bodde standsmessig. Posisjonen i lokalsamfunnet var i høy grad også knyttet til hvilken boligadresse en hadde. Mannens stilling smittet naturlig over på konas posisjon i omgang med andre. Den som var «fru overingeniør» ett eller annet, var ingen hvem som helst på Rjukan, så heller ikke på Notodden.

Det sier ikke så lite at en trenger ganske mange fingre for å telle de ingeniørene som i årenes løp gikk fra stillinger på Rjukan til professorater ved høgskolen i Trondheim – og omvendt! Det var særlig innenfor områdene kjemi og mekaniske fag at det var sterke fagmiljøer på Rjukan. Noen av stikkordene er hydrogen, ammoniakk, katalysatorer, tungtvann, edelgasser, varmevekslere, kompressorer, maskiner. Fabrikkene på Notodden, Herøya og i Glomfjord kunne trekke veksler på fagmiljøene på Rjukan.

På Rjukan kunne både ingeniører og enkelte forretningsfolk tidlig få tilgang til hytter, gårdsbruk og fjelleiendommer. De bodde romsligere enn andre. Vårsola kom først i Villaveien, men også vanlige arbeidsfolk var seg bevisst at de også jevnt over hadde gode boliger, lave husleier og gode materielle kår, sett opp mot det som var vanlig utover landet, det være seg både i førkrigs- og etterkrigssamfunnet. De første feriehyttene for Hydros ansatte ble bygd på Frøystul allerede på slutten av 1930-tallet.

Til dette lokalsamfunnet i Vestfjorddalen kom Norolf Henriksen et tiår seinere og ble innkvartert hos familien Helberg i Villaveien. Kjemiingeniør Harald Helberg var en både typisk og utypisk representant for ingeniørstanden og innbyggerne for øvrig. Blant Aslaug og Haralds barn var også den kjente Claus. Far og sønn var begge i rikt monn i besittelse av alvor og skjemt.

Da Claus kom på besøk arrangerte foreldrene en gang en større middag, hvor mange av hans venner fra krigens dager var invitert. Et stykke utpå kvelden satt Norolf ved kaffebordet sammen med fru ingeniør Jensen og Harald Helberg. Sistnevnte lot ikke anledningen gå fra seg til å fortelle om hvor fantastisk Rjukan var. «Man blir så vakker her på Rjukan,» sa han i stort alvor. «Jeg var ikke meget vakker da jeg kom til Rjukan, men se på meg nå, etter at jeg har bodd her i mange år!» la han til. Som sin sønn var Helberg senior for øvrig kjent som en original og vittig festtaler.

Helberg sr. var ikke alene om sin sterkt lokalpatriotiske holdning. Den var et felleseie, en felles forståelse som ble- og blir –  konfirmert gjennom den årlige Solfesten. Noen dro det lengre enn andre. Ingeniør Jensen hadde en særskilt evne til å hente noe positivt ut av selv negative hendelser. Han kunne fremstille det som noe fantastisk at et tog hadde blåst av skinnene på Miland. Selv det faktum at tilveksten på skogen i Vestfjorddalen var 15 prosent større enn i nabodalene, takket være utslipp av brune, nitrøse gasser fra salpeterfabrikkene, ble omtalt med stolthet – visstnok også i selskapets kvartalsmagasin.

Norolf Henriksen fullførte sin diplomoppgave på Rjukan. I etterkant fikk han flere jobbtilbud, både på Rjukan, Notodden, i Sarpsborg og i Oslo. Han valgte salpeterfabrikken på Notodden, selv om han på Rjukan hadde hørt en mindre pen omtale av stedet. Det var ingen forståelse for at han ikke valgte en jobb på Rjukan.

Patriotismen var sterk også på Notodden, men litt mer kompleks i sin natur. Mens det meste på Rjukan kunne bedømmes på en Hydro-stige, var industribedriftene flere og mer sammensatt på Notodden. En Hydro-arbeider følte gjerne at han sto et trinn eller to høyere oppe på stigen enn en arbeider på jernverket, papirfabrikken, Silkefabrikken, Extruding  osv.

Hydro gjorde det bra på 50-tallet. Selskapet hadde fortsatt sitt tyngdepunkt i Telemark, og Rjukan og Notodden telte med. Ammoniakkproduksjonen på Rjukan var en av de store melkekuene på Hydro-båsen. Den var dobbelt så stor som produksjonen i Glomfjord og om lag 10 ganger større enn på Notodden. De tre fabrikkene var helt avgjørende for fremstillingen av kalksalpeter, Fullgjødsel og mye annen ferdigproduksjon på Herøya.

På Notodden ble det ikke fremstilt ferdigprodukter etter 1934, men det ble ‘gjødslet’ en del likevel. I Hydrogenfabrikken, kalt ‘Vannstoffen’ var danskfødte Harald Søndergaard fabrikkmester. Han var ikke skåren for tungebåndet.

Ved en anledning tillot han seg å late vannet utenfor ‘vannstoffen’. Uheldigvis skjedde det i samme øyeblikk som direktør Grüner-Løken kom forbi. Det måtte bli påtale. «Synes Søndergaard at det tar seg ut å stå her og slå lens?» lød spørsmålet. «Synes direktøren at en kar tar seg ut i det hele tatt når han slår lens?» svarte fabrikkmesteren. Da gikk direktøren.