Treskjærerne fra Telemark
Tekst: Trond Aasland / NIA
At et industrieventyr trengte ei storstue, trenger ikke overraske. At den måtte inneholde en eventyrhall, lå langt på vei også i sakens natur.
Heldige var Sam Eyde og arkitekt Henning Klouman. For i 1905 fantes i Kristiania en verdenskjent treskjærer – John Borgarsen (1863-1930) som nettopp på den tida var på høyden av sin karriere. Bestillingen til hans verksted, kom da også til å omfatte både interiører, søyler og veggpryd til to etasjer, samt en del møbler til den påkostete gjesteboligen på Orekåsmoen. Det var ingen liten bestilling. En kan undres over at det var mulig. Søylene var så store at vi må holde for mest sannsynlig at de kom båtveien til Notodden. De holder seg godt, mer enn 100 år etter at de kom i hus.
Tatt i betraktning både kvalitet og at Hydros Admini på Notodden ble påbegynt i 1905 og tatt i bruk i 1906, så føyer Borgarsens arbeider her seg inn i rekken av hans mesterstykker. Og de er blant de nokså få større blant hans større arbeider som er bevart og har unnsluppet å bli flammenes rov.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
John Borgersen hadde på den tida sitt eget verksted i Keysersgate 2-4, et steinkast fra Trefoldighetskirken, sentralt i Kristiania. Selvsagt hadde han også dyktige medarbeidere. Sammen sto de som bærere og fornyere av en treskjærerkunst med linjer tilbake til vikingskip og utsmykking av de gamle stavkirkene.
John Borgarsen hadde sin oppvekst i Porsgrunn, hvor han var elev ved Porsgrunn Husflids- og Arbeidsskole. Her var hans far, Borgar Borgarsen, både lærer og bestyrer. Borgar Borgarsen var innflytter til Porsgrunn. Han vokste opp på en gård på Roheimheia mellom Notodden og Bø, og hadde hatt arbeidsopphold og verksteder både i Kristiania og på Gvarv før han kjøpte Floodgården i Porsgrunn.
Valget var ikke tilfeldig. For en treskjærer som skaffet seg inntekter ved kunstnerisk utforming av møbler, skrin, knivskaft og krus, bød det seg nå mulighet til enda større oppdrag, så som utforming av gallionsfigurer til fartøyer.
Borgar Borgarsen vant ry som en av Norges dyktigste treskjærere og deltok på store internasjonale utstillinger i andre halvdel av 1800-tallet. Et av høydepunktene var et krus av lønn med rosenskurd, som ble belønnet med gull på verdensutstillingen i London i 1862. I 1867 vant han gullmedqlje på verdensutstillingen i Paris for blant annet et juvelskrin. Også flere av hans brødre ble anerkjente treskjærere. To av dem slo seg ned i USA.
Den eldste sønnen, John Borgarsens arbeider og karriere, kom likevel til å overgå den anerkjennelse som ble hans far til del. En bit av forklaringen ligger i hans mangeårige samarbeid med maleren Gerhard Munthe, som var særlig opptatt av å dyrke fram nasjonalromantikken. Han ble ikke så sjelden omtalt som «Munthes hoffsnekker». Det Munthe tegnet, skar Borgarsen ut i tre. John Borgarsen samarbeidet også med flere andre av tidens kunstnere og dyktige arkitekter. Han laget møbler og større romutsmykninger.
Møblene han stilte ut på Verdensutstillingen i Paris i 1900, vakte en voldsom interesse. Til denne utstillingen hadde han laget romdekorasjonene til Kristiania Haandverks- og Industriforenings avdeling. I tillegg deltok han med en egen bjelkestue, fylt av møbler i dragestil og kopier av norske middelalderstoler.
Bestillinger fra flere land strømmet inn i etterkant av denne utstillingen, hvor han tok med seg hjem en prestisjetung gullmedalje. Form og kvalitet traff godt i en tid da jugendstilens myke linjeføring fortsatt var ettertraktet.
Det sier ganske mye at flere store kunstindustrimuseer sikret seg hans arbeider. Blant disse finner vi Musée des Arts Décoratifs i Paris, Victoria & Albert Museum i London, og Österreichisches Museum für angewandte Kunst i Wien.
Også den tyske keiser Wilhelm II hadde sett hva Borgarsen kunne utrette med de rette jernene i hånden. Han hadde fått arkitekt Holm-Munthe til å tegne et jaktslott i Rominten i Tyskland. Arbeidet med møbler og innredning ble et oppdrag for John Borgarsen. Blant andre større oppdrag han påtok seg er interiøret i Norges faste utstillingspaviljong i Venezia fra 1907 og restaureringen av Håkonshallen i Bergen i 1915. Beklageligvis er også dette gått tapt i brann.
Da John Borgarsen døde i 1930, satte det punktum for dragestilperioden innen norsk veggdekorasjon- og møbelkunst, en markant og ganske eventyrlig epoke. Han var en ener i sin tid, og hørte til en rikt begavet familie. Han og broren Borgar, som dro til Chicago, var treskjærere. Broren Hans var en anerkjent portrett- og kunstmaler. Broren Torvald var arkitekt. Broren Johannes ble lektor ved Tinn høyere almenskole på Rjukan. Søsteren Anna var lærer, og søsteren Kari var høyt skattet og etterspurt for sine vakre vevnader.
Kilder: Norsk kunstnerleksikon
Ragnhild Hagen: Treskjærerarven fra Telemark, (brosjyre,1983, basert på kildemateriale fra Ragnar Moen).
