To på Hydro: En laborant og en dreier

 «Vet du hva laboranten gjorde da han møtte labyrinten? – Han labba rundt’n», sa Sverre – og så humret han hjertelig.

Sverre var laborant, men det var litt hemmelig hva han jobbet med på Hydro. At det dreide seg om å gjenvinne platina som ble brukt for å skille hydrogen fra oksygen – det lå selvsagt langt over min forstand. Det var visstnok tale om store verdier.

Sverre var mye mer enn kjemiker på jobben. Han kom fra Rennebu i Trøndelag og var en helt uvanlig sammensatt person. En av hans store interesser var hagen. Den skulle bidra til husholdningen. Han var en fagmann på beskjæring og poding av frukttrær. I sørveggen plantet han et aprikostre og fikk det til sånn noenlunde. Det var omgitt av roser som klatret oppetter veggen.

Slektningene i Rennebu hadde ikke mulighet til å dyrke frukt på samme måte som på Notodden. Hver høst pakka Sverre ned flere trekasser med egenprodusert frukt og sendte med Linjegods til et bredt utvalg av slektninger. Det ble etter hvert et fast innslag med Sverres frukt i Rennebu.

I tillegg til frukt og bær var han veldig opptatt av grønnsaker. Han prøvde blant annet om grønn ‘kvabb’ fra Tinfos jernverk kunne brukes som jordforbedring når han dyrket gulrøtter. Jeg var litt for ung til å kunne forstå hvordan det gikk med alle forsøk han satte i gang.

I kjelleren hadde han verksted. Sverre jobbet med tre og laget hjørneskap, annet møblement og fine ting med vakre utskjæringer. Det var moro å se når han jobbet, men barn fikk ikke lov til å være i verkstedet når han brukte elektriske maskiner. Der var han nøye.

Min aller første biltur gikk til Lunde – med Sverre som sjåfør. Det skulle være utstilling av arbeider i tre og tekstil og annet – og den ville han se. På Holteheia stoppet vi og beundret et stort og gammelt eiketre. Med ti utstrakte voksen- og barnehender klarte vi så vidt å lage ei levende lenke rundt treet

En annen gang var jeg med til Kromla. Det ble en sommerlig kjøretur over Nybuåsen og ned til Velen, hvor det var grind og masse kuer på beite, og så videre opp til Øysteinstul stasjon. Kromla lå langs stien oppover mot Breiset. Den vinteren hadde snø og is gjort skade på takrenner og en del annet. Sverre visste hva som skulle gjøres og ordnet opp, men han fortalte at tida holdt på å gå ifra den ærverdige losjehytta. Det var slutt på vintersøndagene da medlemmene holdt åpen kafé med kakao, kaffe og vafler.

Ved siden av alt praktisk var det så mye mer med Sverre. Akkurat som kona, Gjertrud, var han full av hjertevarme og omtanke. De hadde begge sine røtter i Trøndelag og brukte å ta med datter og sønn på sommerferien dit. At Sverre også var en aktiv Venstre-mann og jobbet for å fremme nynorsk og vel også et og annet gudsord, var noe av alt det jeg ikke visste noe om den gangen i barndommen. Jeg vet bare at han var en som jeg så opp til og er svært takknemlig for å ha kjent.

En annen nabo, Josef, var dreier på Hydro. Han hadde ord på seg for å være en meget dyktig fagmann, til og med med eget verksted i kjelleren hjemme på Tveiten. Folk kom til han med all verdens tekniske problemer. Rundt 1950 utviklet han en vaskemaskin. Det kunne gått helt utmerket, men så viste det seg at han hadde valgt samme løsning som amerikanske Hoover for overføring av kraft til trommelen. Det ble slutten på «Vaske-Bjørn»-eventyret.

Lite eller ingenting var helt vanlig med Josef. Kona hans het Margareta og kom fra en stor og fin gård på Gotland. Hun sa ikke så mye om det, men viste oss noen fine bilder iblant. Sammen stelte de to en virkelig bugnende hage – med epler, pærer, Victoria-plommer, moreller og mye annet som smakte fortreffelig. Kanskje lå det litt forklaring i at Josef også drev med honningbier. Mange ganger tenkte jeg at han var som en far for biene, eller at de var tamme.

Et par ganger fikk jeg se at biene svermet ute i hagen. Da var Josef der og ordnet opp. Jeg husker sikkert at han kunne jobbe med kubene uten å bruke beskyttelse. Noen stikk tålte han ganske greit. En gang gikk det verre, og han pådro seg flere stikk i hodet. Josef tålte visst stikkene, men så alt annet enn pen ut. Hodet hovnet opp.

Da kvelden kom var Josef klar for litt moro. Han gikk ut i hagen og gjemte seg bak en stor bærbusk. Uvisst hvem han hadde tenkt å spøke med – det ville seg i hvert fall slik at ei av nabokonene dukket opp på balkongen for å lufte sengetøy. Josefs hovne ansikt steg da opp fra ripsbusken og var fullstendig ugjenkjennelig. Det kom visst et skrik fra balkongen, men Josef snakket beroligende og tullete helt til fruen forsvant inn gjennom døra – uten å ane at det var Josef som sto der og gjorde seg til i sin egen hage.

Den gangen det var krig handlet fiske om å skaffe mat, nærmest for enhver pris. Jeg fikk høre historier om ørret som gikk på bekken og om lystring med karbidlamper i høstmørket. Noen ganger er det kanskje slik at hvis en først er blitt hekta på sånne ting, så kan det sitte hardt i. Fisk fortsatte å være viktig mat for Josef. En kveld kom han innom og bad pappa og meg bli med bort i kjelleren. Oppunder taket hang en kubbefeit ørret på minst fem kilo. Josef hadde satt garn i Heddalsvannet, et sted mellom Tinnegrend og Hjuksebø.

Han hadde mange ideer om hvor og hvordan vi skulle fiske. En gang ville han sette garn i et vann i Lisleheradmarka. Som tenkt, så gjort. Det spesielle var at han tok med telt. To-tre garn kom i vannet. Åtte-åringen (jeg) ble sendt i soveposen, mens Josef og far fyrte bål og holdt kaffen varm. Kanskje satt de slik til det lysnet av dag, for da ble jeg vekket for å bli med og ta opp garna. Så dro vi hjem. Fangsten var visst heller liten, i alle fall målt mot det Jesu disipler trakk opp av Genesaretsjøen.

Flere ganger var det diskusjon om å finne de fiskeplassene som andre ikke fant. Josef var for eksempel sikker på at hvis vi dro til Mårvatn, så skulle vi ikke gå vestover mot Reksjå eller ta båt inn til Mårbu. Vi skulle bare parkere ved Synken og gå rett fram en times tid, slå leir og fiske i Mårvatn. Vi fulgte planen. Vi så ikke en sjel på tre dager og fikk ganske bra med fisk.

En kveld var det mye mygg og dårlig fiskebett. Far mente det var tid for å vende nesa mot teltet. Josef, som var vant med verre ting enn myggstikk, sa at han snart ville komme etter. Vi hadde både spist ei brødskive og kommet oss i soveposene før han dukket opp. «Dere skulle nok ha ventet litt», sa han og viste fram fiskeveska. Den var helt full. Flere var godt over halvkiloen. «Bettet kom fem minutter etter at dere gikk», forklarte han. «Og det er ganske strevsomt å styre med en oter når du har fisk på to kroker samtidig».

Josef var blant de tidlige i gata vår som skaffet seg bil. Dette var lenge før EU-kontrollens tid, så Josef håndterte selv alt som het vedlikehold og reparasjoner. Da han kjørte rundt i en nokså skranglete gul Moskvitch, var det en av ungene i gata som døpte den til «den gule fare». Men bilen gikk og gikk. Josef hadde nemlig kjøpt en til av samme slag – og den brukte han som delelager!

Faren min hadde noen historier om Josef som ikke var lett å tro på. At han hadde en flott sangstemme – jo, vi visste det – for noen ganger sang han når han jobbet i hagen. Men at han også sang opera? Far kunne fortelle at Josef en gang hadde gått inn på et stort og fint spisested og spurt om han kunne få lov til å synge litt for gjestene. Det var så vellykket at de begge ble påspandert den fineste middagen på menyen.