fbpx
Rjukan-Notodden industriarv

Sabotasje, beskyttelse, tragedie

Tekst: Trond Aasland / NIA

«Operasjon Freshman» – med britiske ingeniørsoldater fraktet i to glidefly, trukket av to Halifax bombefly – viste seg å være i overkant dristig. Leif Tronstad var fullt klar over at risikoen var høy, men vurderte det slik at alternativene var verre.

Været gjorde det uråd for de britiske pilotene å finne landingstedet som fortroppen, Grouse, hadde klargjort. Begge gildeflyene ble utsatt for ising og styrtet. Deler av mannskapet – 40 britiske ingeniørsoldater – ble drept. De øvrige ble tatt til fange og henrettet få dager seinere. «Operasjon Freshman» var ikke bare dristig. Soldatene skulle etter aksjonen «prøve» å ta seg på ski til Sverige.… I virkelighetens verden pekte mye mot at de britiske soldatene hadde satt kurs mot Norge med en enveis-billett.

Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:

  • Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
  • Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
  • Bysamfunnene Rjukan og Notodden
  • Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet

5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.

Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.

Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.

Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.

«Operasjon Freshman» – med britiske ingeniørsoldater fraktet i to glidefly, trukket av to Halifax bombefly – viste seg å være i overkant dristig. Leif Tronstad var fullt klar over at risikoen var høy, men vurderte det slik at alternativene var verre.

Været gjorde det uråd for de britiske pilotene å finne landingstedet som fortroppen, Grouse, hadde klargjort. Begge gildeflyene ble utsatt for ising og styrtet. Deler av mannskapet – 40 britiske ingeniørsoldater – ble drept. De øvrige ble tatt til fange og henrettet få dager seinere. «Operasjon Freshman» var ikke bare dristig. Soldatene skulle etter aksjonen «prøve» å ta seg på ski til Sverige.… I virkelighetens verden pekte mye mot at de britiske soldatene hadde satt kurs mot Norge med en enveis-billett.

Et bedre alternativ

Straks tragedien var et faktum, var Tronstad i gang med alternative planer. Han mente en mindre gruppe fra Kompani Linge ville klare å ta seg inn og sprenge tungtvannsanlegget på Vemork. Grønt lys ble gitt. Dermed kunne Tronstad mer konkret planlegge en ny aksjon, «Operasjon Gunnerside». Den skulle bli en av de mest omtalte aksjoner under andre verdenskrig.

23-årige Joachim Rønneberg ble valgt til å lede aksjonen. Han fikk med seg Fredrik Kayser, Birger Strømsheim, Hans Storhaug, Kaspar Idland og Knut Haukelid – slik Tronstad ville ha det. Sammen med de fire karene i Grouse skulle de ødelegge tungtvannsanlegget på Vemork. Knut Haukelid ble allerede før avreisen forespeilet et oppfølgende oppdrag; å trene mindre milorg-grupper i Øvre Telemark og drive etterretning.

Ut fra oppdraget som var gitt, ble Gunnerside en helt og fullt vellykket operasjon. Den utmerket seg også ved at planene ble endret underveis. I stedet for å ta seg over hengebrua fra Våer, valgte karene en vei ned i juvet, over den islagte Måna og via jernbanesporet inn til fabrikken på Vemork. Mye ble også gjort for å gi inntrykk av at aksjonen var utført av britiske kommando-soldater. Det skulle forebygge represalier mot Rjukans befolkning.

Natten til 28. februar 1943 ble aksjonen gjennomført – uten at det ble løsnet ett eneste skudd. Ingen kom til skade. Aksjonen ødela høykonsentrasjonsanlegget og store mengder verdifullt tungtvann. Sprengningsgruppen gikk fullt bevæpnet og i uniform på ski fra Rjukan over vidda og de østnorske dalførene til Sverige. De øvrige spredte seg innover Hardangervidda. Tapet av tungtvann ble anslått til nærmere ett tonn, men mye ble satt inn på å bygge anlegget opp igjen og fortsette produksjon av tungtvann. Dét skulle etter hvert få de allierte til å mene at en ny aksjon var påkrevet.

Bak nordmennenes rygg

Tronstad arbeidet for å hindre et alliert flyangrep mot Vemork og fremmet en rekke andre planer. Så måtte han likevel til sist innse at britene og amerikanerene la sine planer, nærmest bak ryggen på både Tronstad og den norske London-regjerningen. Den 16. november 1943 kom 140 amerikanske bombefly inn over Rjukan og bombet Vemork kraftstasjon og hydrogenfabrikken. Bomber falt også over fabrikkene på Rjukan. En bombe traff et nybygd tilfluktsrom på Vemork. 21 liv gikk tapt, mange var kvinner og barn. Seks bolighus ble ødelagt og flere fikk skader. Over 700 bomber á 500 kg ble sluppet, bare et fåtall traff anleggene og skadet fabrikken og kraftstasjonen. Omtrent 60 kg tungtvann gikk tapt under operasjonen. Mer enn 70 tonn bomber ble sluppet over fabrikkanleggene på Rjukan.

I desember innså okkupasjonsmakten at de ikke kunne fortsette å produsere tungtvann på Vemork. Tidlig i 1944 ble det kjent at det var planer om å frakte det som fantes av halvfabrikata fra Vemork til forskningsanlegg i Tyskland. Via radiosambandet med London kom ordre om å ødelegge transporten. Svakeste ledd i denne transporten, mente man, var ferden med jernbaneferje over Tinnsjøen.

En sprengladning i baugen søndag 20. februar 1944 senket ferja. Aksjonen ble ledet av en av Tronstads «betrodde» menn, Knut Haukelid. Senkningen av DF ”Hydro” kostet fire tyskere og 14 nordmenn livet. Enda flere liv ville nok ha gått tapt om sprengningen hadde skjedd på en hverdag. Det var aldri stor trafikk på Rjukanbanen og ferjene på søndag formiddag. I praksis innebar aksjonen at det ble uoppnåelig å skaffe tilgang til fem tonn tungtvann til de tyske atomprosjektene.

En herdet kriger?

I London satt Tronstad og kjente på de sørgelige rapportene som kom inn fra Norge. Senkningen av ferja på Tinnsjøen var bare en blant mange triste meldinger. Krigen var brutal. Folk han kjente ble mishandlet på det groveste eller mistet livet. Det plaget ham at han følte at han var i ferd med å bli herdet – men han kunne ikke miste motet! Gjentatte ganger sto det å lese om følelsen av å bli herdet i brevene som nådde fram til kona i Norge. Senkningen av DF «Hydro» skjedde på samme tid som nattbombingen av London pågikk for fullt. Det var «normalt» at rundt 500 liv gikk tapt i hvert angrep….

Ikke bare én atombombe…

Tronstad hadde mottatt rapporter om tyske planer om en ny type raketter som var tenkt avfyrt mot London. De allierte mottok også andre rapporter om dette. Kunne langtrekkende raketter bli ladet med store bomber eller radiologiske våpen? Tanken var ikke tiltalende. Det gjorde det ikke mindre påkrevet å redusere risikoen for at nazi-Tyskland kunne skaffe seg atombomber. I flere av rapportene forekom stedsnavnet Peenemünde på Østersjøkysten. En viktig rapportør var den unge norske studenten Sverre Bergh. Til og med fra et avlyttet offisersmøte på Notodden innløp en rapport som nådde Tronstad.

Peenemünde ble bombet, og dette bidro utvilsomt til å forsinke framdriften i det aktuelle våpenprogrammet. Siden britene hadde mottatt informasjon fra flere kilder, var Tronstads rapport neppe avgjørende.

I en lunsjsamtale 15. juli 1944 spør kong Haakon: «Når faller den første atombomben, professor?» «Om ca ett år, Deres Majestet». Det kan gjerne stå som et uttrykk for hvor godt Tronstad var oppdatert på krigens mange områder.

Fra sabotasje til beskyttelse

Etter hvert trives Tronstad mindre godt. Kanskje følte han at han var i ferd med å utspille sin rolle i London. Han ville hjem – for å delta i aktivt motstandsarbeid. Mot slutten av 1943 søkte han på nytt om å bli sendt til Norge. En åpning så ut til å komme. Krigens vinder hadde definitivt snudd. Sabotasjer som kunne svekke Hitlers krigføring var fortsatt viktig, men det ble også viktig å avverge ødeleggelser som ledd i en tysk tilbaketrekning. En rekke erfaringer – også nedbrenningen av Finnmark – kom til å underbygge dette.

Ikke minst i Telemark og Buskerud lå viktige industribedrifter og en rekke store vannkraftverk, som dekket 60 prosent av strømforsyningen til Østlandet. Tre distrikter og operasjonsområder ble definert; Moonlight, Lamplight, Starlight. I Sunlight, med en samordnende rolle, ble rollen øverste leder tildelt Leif Tronstad. Jens-Anton Polusson ble hans nestkommanderende og i tillegg sjef for Moonlight-avsnittet. Strengt tatt var det store områder å samordne rent administrativt. De skulle bygge opp, bevæpne og trene styrkene som kom under hans kommando. Det skulle i alt bli rundt 2100 mann, med sikte på å beskytte industri og kraftforsyning – og ta kontroll den dagen kapitulasjonen var et faktum.

5. oktober 1944 hadde Tronstad norsk jord under føttene. Tunge, lange marsjer med transport av utstyr og våpen ventet. Nå en mann tidlig i 40-årene, omgitt av gutter i 20-årene, men han tok sin del. Han hadde gjennomgått trening, til og med tatt idrettsmerket og kastet 15 meter i kule.

Hytta i Skindalen, som lenge tjente som Tronstads hovedkvarter. (Foto: Per Longum-samlingen/NIA).

En reell fare?

Var faren for den brente jords taktikk reell? Tidlig i februar 1945 besøkte tyske sprengstoffeksperter Vemork og Rjukan, og valgte ut demoleringspunkter i fabrikkene. På det tidspunktet var en kommet så langt at det var øyne og ører på alle viktige steder i fabrikkene, som kunne varsle og aksjonere. Kom de tilbake, skulle ekspertene settes ut av spill før de rakk å utføre sine ærender.

I sivilt antrekk: Avstandene var store mellom de tre milorg-distriktene som tronstad ledet i Telemark og Buskerud. Iblant var det påkrevet å kle seg i sivil for å komme fram til viktige møter. Her sammen med Thor Viten. (Foto: Per Longum-samlingen/NIA).

Tronstad ville beskytte Hydro – og tenkte på gjenreisingen av landet etter krigens slutt. Det gikk ikkje mange dagene, så hadde han kontakter både på ingeniør- og direktørnivå i Hydro. Planene omfatter både Hydro og andre kraft- og industriselskaper, herunder kraftstasjonene til Tinfos. En av dem han var i kontakt med var ingeniør Olav Grüner-Løken. Hans befatning med motstandsarbeid kom til å fortsette også etter krigen. Herluf Nygaard ble sendt luftveien fra London for å lede Lamplight. Han fant sitt tilhold i Gransherad, på hytta til Sole og Sturla Schie, Hydros bedriftelege på Notodden. Knut Haukelid ledet oppbyggingen i Vinje og lenger vest.

Komplisert – men nødvendig hjelpemiddel: Sambandet måtte bygges ut, både lokalt, nasjonalt og over Nordsjøen for at samordningen av arbeidet innenfor området skulle fungere. Foto: Per Longum-samlingen/NIA).

Radiosamband var en oppgavene som tidlig måtte løses, både internt og til London. For Tronstad virkefelt fortsatte å være mangfoldig. Han engasjerte seg i etterretningsoppgaver og også hvordan det militære motstandsarbeidet, anført av Overkommandoen i London og Milorgs sentralledelse i Oslo, skulle organiseres i krigens siste fase. Det siste brevet han skrev, var stilet til sjefen for Milorg, Jens Chr. Hauge, og omhandlet, interessant nok, ikke bare militære saker, men også saker som han mente var særlig viktige for gjenoppbyggingen av landet.

Klare for aksjon - det vil si å avverge ødeleggelser i gjødselfabrikken: Fem karer fra hjemmestyrkene på Rjukan, opplært, bevæpnet og klare til å ta affære om det skulle iverksettes ødeleggelser i forkant av en tysk tilbaketrekning eller kapitulasjon. (Foto: Per Longum-samlingen/NIA).

Tragedien

Det siste kapitlet ble det triste, det tragiske. Tronstad og hans medarbeider Gunnar Syverstad ble 11. mars -45 drept i et sammenstøt inne på Syrebekkstaulen i Rauland. Om bakgrunnen skal kort sies at de i lengre tid hadde næret økende bekymring for at troppenes sikkerhet kunne være truet på grunn av tysting fra lensmannen i Rauland til Ortskommandanturet på Rjukan. Han hadde gitt informasjon om både fly og mer til. Hadde han enda forstått at det aller viktigste formålet med styrkeoppbyggingen i denne delen av Telemark faktisk var å beskytte – med sikte på en best mulig overgang til dagene som skulle komme da krig var etterfulgt av fred…. Etter drapet på Tronstad var det hans nestkommanderende, Jens-Anton Poulsson, som ledet styrkene fram til fredsdagen og overtakelsen av de strategiske punkter som var valgt ut. Poulsson ble etter hvert en høyt dekorert mann. Så ble også Leif Tronstad, post mortem.

Kilder: Olav Njøstad: Professor Tronstads krig (Aschehoug, 2012), Jomar Brun: Brennpunkt Vemork 1940-45. Oslo (1985), Herluf Nygaard: Tortur, flukt og gisler – til tross (1982), Sverre Bergh; Svein Sæter: Spion i Hitlers rike, (Damm, 2007), Svein Vetle Trae: Skriften på veggen. Krig og motstand i Hjartdal/Øvre Telemark 1940-45 (Hjartdal historielag 1995), Svein Sæter: Operatøren, (Cappelen, Damm, 2008), Norolf Henriksen: Hydranten (2010), Günter Nagel: Tungtvann for tyske atomforsøk (NIA, 2020).

Du vil og like