fbpx
Rjukan-Notodden industriarv

På skøytebanen

Tekst: Trond Aasland / NIA

Skøyteinteressen var stor på Notodden. Det var mange og gode grunner til det. Banen var stedet for de store stevner og de store aktører, men også tumleplass for smårollinger.

For min del kom interessen tidlig. Mor fortalte om hvor hektisk det var når det var skøytestevner. I noen travle år hadde hun solgt pølser og buljong, mens far hadde ansvar for isen og mye mer. Det var fra slutten av 40-tallet og et stykke inn på 1950-tallet.

Siden ble han etterfulgt av en ny banemester; Henry Finrud. Skøytebanen på Skogen fortsatte å være populær og hadde ord på seg for å ha god is. Den var en rekke ganger arena for NM på skøyter, ja til og med norsk-svensk landskamp på skøyter. Likevel må vi si at 1965 er året da alt toppet seg. Et par hendelser da blir stående – de huskes og var til inspirasjon i mange år framover.

Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:

  • Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
  • Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
  • Bysamfunnene Rjukan og Notodden
  • Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet

5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.

Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.

Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.

Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.

Per Ivar Moe var bare 19 år, men hadde klart å bli verdensmester det året. Ikke lenge etter mesterskapet svingte han innom Notodden og ble hyllet av noen tusen entusiastiske tilskuere.

Og litt seinere – den 4. mars – skulle det være kveldsstevne med nasjonale storheter som Roar Grønvold og Fred Anton Maier. Der møtte vi opp. 5000 meter sto på programmet og forventningene rettet seg særlig mot Fred Anton Maier, som flere ganger hadde forsøkt å slette verdensrekorden som Jonny Nilsson hadde satt på Bislet under VM tidligere på vinteren.

Maier gikk flott på skøyter, med lange, kraftfulle skyv. Da speakeren ropte ut at Maier passerte 600 meter på 56 blank, gikk det et sus bortover tribunen. Vi heiet han fram. Så fulgte melding om runde etter runde på 36, så noen 35-runder og til og med én på 34,5! Han gikk som ei klokke. Vi var over oss av begeistring, for etter hvert var han både tre og fire sekunder foran verdensrekorden.

Vi jublet ellevilt da han kom i mål. Selv en liten sprekk på sisterunden kunne ikke hindre at det ble en formidabel verdensrekord. Speakeren opplyste at den nye rekorden lød på 7.28,1. Den var satt i et ganske alminnelig kveldsstevne på Notodden! Og det var mer enn fem sekunder bedre enn den gamle rekorden!!

Fred Anton Maier i garderoben på «Sport» på Notodden. I sin karriere satte han flere verdensrekorder. På Notodden er det utvilsomt rekorden fra 1965 som vil bli husket best.

Selvsagt ønsket vi oss ordentlige lengdeløp-skøyter, men det kom ikke på tale. Først måtte vi vise at vi kunne ta oss fram på isen. Heldigvis fantes noe som het skru-skøyter. De kunne festes under beksømstøvlene og hadde blad som var bredere og mer robuste enn en skarpslipt skøyteegg. Skruskøytene ga ikke så mye fart, men var nyttige for å trene kraft til fraspark og balanse. Svingteknikk ble det heller dårlig med.

Da jeg omsider fikk lengdeløp-skøyter, fant jeg fort ut at veien opp og fram til de beste var sørgelig lang. Kondisen var upåklagelig, men farten lå langt etter, og jeg strevde lenge med å bli kvitt ekstraskjærene i svingene. Skøyter var nå likevel veldig moro. Noen eldre gutter hjalp oss med å slipe dem, eller vi kunne levere skøytene inn til sliping i Cato Thoresens sportsforretning. God egg var viktig.

For amatører var det bare skøytene som var virkelig viktig. Dernest lua. Utstyret for øvrig var mer underordnet. Ull-stillongs, en tettsittende genser og tjukke, varme Selbu-vanter fikk duge.

Så kom lysten til å være med på klubbløp. Vi var heldigvis flere debutanter, og vi syntes ikke det var så nøye med antrekket og hvor vi havnet på resultatlista. I debutløpet var jeg iført ski-nikkers, knestrømper, anorakk og store, varme votter. Muligens hadde jeg fått på meg ei tidsriktig skøytelue. Distansen var 400 meter, og de beste i min klasse gikk 8-10 sekunder fortere enn jeg. Noen av dem ble etter hvert virkelig gode og deltok i regionale og nasjonale stevner.

Mine ambisjoner strakk seg ikke lengre enn til å bli noenlunde habil. Jeg hadde fått det for meg at teknikken skulle ordne seg hvis jeg bare gikk tilstrekkelig langt og lenge. Jeg kunne gå timevis – to-tre mil. Jeg var én blant de mange i den store flokk av barn og unge – jenter og gutter – som grep de sportslige muligheter som lange og ganske kalde vintere ga oss. Vi kan trygt si at det var et miljø rundt skøytebanen. Ikke så veldig organisert, men absolutt trivelig.

Tjuvstart? Banemester Finrud hadde både pistol og fløyte – som på skøytebanen i dag. Blåste han i fløyta, var det bare å roe ned og gå tilbake til start. Diskvalifisering var mest et fremmedord den gangen.

Banemester Henry Finrud så vi vanligvis når det var stevner. Da stilte han som starter – med pistol, og vi var aldri i tvil om at han var helt ut profesjonell. Ellers var det mest assistenten, Arne Hellebrekke, vi støtte på. Han kjørte vanningsbilen om dagen og var den siste som slo av lyset og låste døra til garderobene.

Vanningsbilen, muligens med Finrud bak rattet. Han og Hellebrekke hadde ord på seg for å legge god is. Og de la like mye flid i arbeidet i forkant av ethvert stevne, stort eller lite. Isen ble gjerne omtalt som oljeglatt og litt knudrete.

På indre bane dukket det opp noen jenter med høye, hvite skøytestøvler. De laget sirkler og åttetall i isen og piruetter som fikk oss til å tenke på Sonja Henie. Andre kjøpte bandy-skøyter og satte opp la på indre bane. Vi fikk til og med lov til å spille bandy i gymtimene.

Maier var og forble den store. Da han kom tilbake til Notodden i 1966, ble det ingen ny verdensrekord, selv om det en stund faktisk så ut til at han virkelig prøvde.

Etter løpet fant han veien til benken i sørenden av banen, satte seg, fikk på varmere klær og tok av skøytene. Vi var mange smårollinger som sto rundt – fulle av beundring. Jeg våget meg til å gi ham et forsiktig klapp på skulderen. «Takk», klarte jeg å si.

Klart for folkeskolens skøytestevne: Noen fant sin plass på tribunen når det var lokalt skøytestevne, men på de lokale stevnene var det også tillatt å være publikum på indre bane.

Du vil og like