Man undervurderer ikke Marc Wallenberg
Tekst: Trond Aasland
«Han kan se tilbake på hva han har utrettet med stolt tilfredshet», mente Sam Eyde om Hydros første styreleder.
Marcus Wallenberg (1864-1943) viste både at han var rett mann til å sjøsette Hydro-skuta og til å sikre at den over tid kunne manøvrere i vanskelige farvann. Noen av hans viktigste handlinger skjedde i tida før Hydro ble grunnlagt. Allerede da han sammen med halvbroren Knut besøkte Telemark i februar 1904, ser han ut til å mene at et nytt industrieventyr i Norge – gjødsel av luft – var mulig og skulle gjennomføres!
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Verdensarvkonvensjonen ble vedtatt i 1972 etter at kulturminner og naturområder i økende grad hadde blitt utsatt for press i form av krig, naturkatastrofer, forurensing, turisme og forfall.
Forsiktig – og dristig
De svenske wallenbergene sto for en særegen kombinasjon av forsiktighet og dristighet. Når deres rådgiver, kjemiingeniøren Dr. Albert Petersson, mente at de tekniske og kjemiske utfordringene i lysbueprosessen var løst, så var wallenbergene klare for å satse i Norge. Men for å komme videre måtte de ignorere all turbulens rundt unionsoppløsningen og faren for en svensk-norsk krig. I dette uoversiktlige landskapet var de beredt til å møte de hindringer som måtte komme.
I de første årene (1905-10) hadde Hydro et varemerke med lysbueovnen i senter, omgitt av kornaks og det som omtales som bokstavene E (for Eyde) og B (for Birkeland). Men det er da åpenbart at også en tredje bokstav er med i varemerket! Den kan umulig leses som noe annet enn W for Wallenberg. For den posisjonen er han gitt – fra første dag; en av Hydros tre grunnleggere.
Et lykketreff
De tre var alle ekstraordinære, og de var et lykketreff i et historisk øyeblikk. Wallenbergs betydning for Hydro er omtalt både som jevnbyrdig og viktigere enn Eyde. De to utfylte hverandre. Wallenbergs grundighet balanserte Eydes pågåenhet. Så hvem var han, og hva sto han for?
Bakgrunnen finner vi i en svensk slekt som fram til i dag står for stort eierskap og sterk innflytelse i næringslivet i Skandinavia og i Europa. I Sverige forbindes de med blant annet SEBanken, ASEA og Skandia. I Norge gikk de inn i dannelsen av selskaper som Hydro, Orkla, LKAB i Narvik og Sydvaranger.
Det var et trekk ved familien å tilstrebe en viss anonymitet. Marcus var på flere vis et unntak. Av utdanning var han jurist og hadde siden 1890 arbeidet for Stockholms Enskilda Bank. Fra 1911 var han bankens øverste sjef. Han ble da lagt enda mer merke til. Han fikk i oppdrag å skaffe Sverige en handelsavtale med Storbritannia, løste oppgaven utmerket og viste seg som en glimrende internasjonal forhandler. Han hadde åpenbare strategiske evner, glimrende språkkunnskaper og sikker menneskekunnskap.
Hans betydning for Sveriges utvikling i første halvdel av det 20. århundre sies å kunne forklare den tilsynelatende borgfred mellom landets regjeringer og det finansielle miljø som wallenbergene representerer. Likevel; Hydro sto aldri perifert i arbeidsdagen. Han kom over tid til å tilføre selskapet betydelige verdier.
Fransk kapital
Sommeren 1905 dro Marcus Wallenberg gjentatte ganger til Paris. Hans klare ambisjon var å unngå at samarbeidet med Eyde og Birkeland i all hovedsak skulle finansieres fra Sverige. Wallenbergene hadde forbindelser – og var beredt til å bruke dem!
Som kjent var det Banque Paribas som entret scenen og sendte en ekspertkomité til Norge. Wallenberg deltok selv på hele reisen. Selv om komiteen leverte to positive rapporter, var det fortsatt problemer. Bankens ledelse inntok en avventende holdning, mye fordi unionen mellom Sverige og Norge var i ferd med å rakne. På ettersommeren 1905 var ikke alternativene så mange. Marcus Wallenberg la ut på en ny reise til Paris.
En mindre ambisiøs plan enn å bygge ut Rjukanfossen tok form. Sammen hadde jo Eyde, Knut Tillberg og Wallenberg-brødrene kjøpt Svelgfossen. Den kunne bygges ut og gi kraft til en større fabrikk på Notodden! Franskmennene viste interesse for en slik løsning, men satte flere vilkår, ikke minst for å sikre seg mot konkurranse fra andre prosjekter. Et seinere trinn kunne være utbygging av Rjukanfossen.
Under oppholdet i Paris i september mottok Marcus og Sam jevnlig telegrammer som oppdaterte dem om de hjemlige stridighetene. Den 13. september, samme dag som papirene ble underskrevet på direktørkontoret i Banque Paribas, kom det melding om at Oscar II ikke lenger var Norges konge…
«Nu reiser vi hjem»
Det var Marcus som holdt i tømmene. Ifølge Sams selvbiografi sa han: “Nu reiser vi hjem, det er ikke godt å vite hvad franskmennene nu kan finne på”. Så forlot de kontoret, tok plass i en togkupé og håpet på det beste. De kom ikke lenger enn til Köln i Tyskland, så mottok de et telegram med beskjed om å returnere til Paris. Forklaringen var nettopp den betente situasjonen mellom Sverige og Norge.
Marcus leser telegrammet høyt og uttaler at dette var et papir han aldri hadde sett! I valget mellom det forsiktige, som betyr tap av verdifull tid, og det dristige, går han for det siste; satser på at konflikten mellom Sverige og Norge løser seg. De fortsatte hjemreisen og opplevde snart en fredelig oppløsning av unionen.
Underskriftene sto fortsatt på papiret, og det var duket for å kalle inn til konstituerende generalforsamling for et nytt selskap: Norsk hydro-elektrisk kvælstofaktieselskab – kort sagt; Hydro. Det skjedde på Eydes kontor den 2. desember 1905, med stor fransk deltakelse og omfattende dokumenter med fransk selskapsjus. Sam ble ansatt som generaldirektør. Marcus ble styrets leder.
Om Sam Eyde hadde spilt andrefiolin i de innledende rundene, så slo han snart an andre takter og toner. Før 1906 var omme var en avtale om samarbeid med tyske BASF kommet på plass. Den la til rette for å satse på utbygging på Rjukan når utbyggingene på Notodden var vel i havn. Dette ga noen år med et sterkt tysk engasjement i øvre Telemark.
Nyttig – tross alt…
For det nye selskapet var det åpenbare fordeler med et sterkt fransk engasjement, såvel økonomisk som administrativt. Bare etter et par år ble Hydro notert på børsen i Paris. Det gjorde det lettere å hente inn nødvendig kapital til selskapet. Banque Paribas hadde ikke høyere tanker om ledelsen i Norge enn at de opprettet en nærmest parallell fransk administrasjon. Den positive siden ved dette var at banken hadde betydelig internasjonal erfaring, som bidro til at også Hydro i løpet av få år kunne utvikle en internasjonal profil.
Når samarbeidet knaket i sammenføyningene i 1910 og 1911, så skulle det være Sam Eyde som satte alt inn på å finne løsninger. Resultatet ble et mindre tysk og enda mer fransk selskap og ny kapital til en ny runde med utbygging på Rjukan. Etter norske forhold var summene astronomiske. Vi snakker om beløp som lå nær to norske statsbudsjett. I løpet av de ti første årene var store vannkraftprosjekter, store industrianlegg, to bysamfunn og et transportsystem kommet på plass.
Jo, Sam hadde dekning for sine ord. Hydro var på vei inn i en høykonjunktur, mye på grunn av første verdenskrig. Sam kan for sin del allerede ha følt mangel på utfordringer ved å lede Hydro. Etter 1912 brukte han i økende grad tid på å utvikle Elektrokjemisk (Elkem), et av de andre selskapene han ledet. Ikke overraskende var misnøyen stigende blant de franske eierne. Om styrelederen ikke hadde holdt en vernende hånd over ham, kunne Eydes tid som Hydros generaldirektør tatt slutt i 1915 eller enda tidligere. I 1916 var en oppsigelse så å si klar, men ble brått satt på vent. Eyde fylte 50 år, omtrent da det skulle skje. I stedet for avskjed ble det en feiring som ga gjenklang over det ganske land.
«En av de største opgaver»
Da Marcus Wallenberg i 1914 rundet 50 år, ble det holdt fest for han i Kristiania. Sam Eyde tillot seg å bruke Knut Wallenbergs ord for å få fram formatet i det hele: Det han hadde våget, hadde han våget for en stor sak, «og jeg gjør en indsats for at løse en av de største opgaver som for tiden findes».
Så la han til: «Min ven Marcus Wallenberg har gjennem disse aar trofast med mig trukket de ofte tunge læs, hvor veien baade var stenet og knudret, og hvor vor last mang en gang skaket saa at vi begge hadde vor fulde hyre med at søge at bringe den vel frem til den glattere chaussé, som den nu synes at skulle gaa fremover paa».
«Eyde har själv skrivit…»
Så, i 1917, var også Marcus Wallenberg klar for å la Harald Bjerke overta som øverste sjef i Hydro. Da leverte Sam inn sin oppsigelse og et ferdig formulert styrevedtak hvor han takkes i superlativer og blomstrende vendinger. Alt ble vedtatt, men Marcus satte seg i etterkant ned ved bordet og skrev et lite tillegg – med tanke på ettertiden… Det gikk i korthet ut på at Eyde hadde selv formulert de ordene som var ført inn i protokollen.
I Hydros jubileumsbok (1955) fremholder Kr. Anker Olsen at Marcus Wallenbergs betydning for Hydro kan beskrives kort og enkelt; «Den er grunnleggende. Han er ikke bare en av de tre stiftere, og står selvfølgelig ved siden av Eyde og Birkeland i historiens lys».
Marcus Wallenberg trakk seg fra formannsvervet i Hydro i november 1942. Han døde året etter. Var han lei? Var han betenkt over hvilke prosjekter Hydro og SEBanken involverte seg i med okkupasjonsmakten? Hva han dypest sett tenkte, får vi antakelig aldri vite. Gjennom 37 år hadde han ledet Hydros styre. Mer enn én gang var det vanskelige saker, skarpe motsetninger mellom eiergrupperinger og personer i selskapets ledelse. Han viste i slike sammenhenger stor evne til å roe gemytter og finne løsninger.
Vennskapet mellom Marcus og Sam hadde vært satt på prøve før og ble mindre varmt etter dette, men det kjølnet aldri. Marcus forsøkte også å støtte Sam i perioder hvor han hadde det vanskelig. I et brev skrev han like ut at Sam ikke kunne påregne å bli nasjonalhelt før etter døden…