Ingen Norgesalpeter uten stein fra Buskerud og Telemark
Tekst: Trond Aasland
Chamottestein, kvarts, granitt, kalkstein. Det er en spennende fellesnevner når vi lister opp disse mineralene. De var alle nødvendige bestanddeler i den industrielle fremstillingen av produktet Norgesalpeter. Uten riktig stein ville ikke industrieventyret på Notodden og Rjukan – og seinere på Herøya – vært mulig.
Mens kvarts, granitt og kalkstein forekom naturlig og kunne hentes ut av fjellet på ulike steder i Telemark og Buskerud, var chamottesteinen resultatet av nitid prøving og feiling ved Borgestad industrier. En helt spesiell type gulbrun stein av brent, ildfast leire ble fremstilt der. I tillegg til alu-oksid og silisiumoksid skal den ha inneholdt krystaller, slik at den kunne støpes inn og fungere som fôring i lysbueovnene som ble tatt i bruk på Notodden og Rjukan.
I den elektromagnetiske lysbueovnen ble det ved høy varme dannet en nitrøs gass, NO. I neste trinn blir gassen ledet inn i et rom hvor den oksideres med oksygen fra ovnsluften til NO2, som er en brunfarget, sterkt etsende gass. Denne kjøles ned før den så ble sendt inn i et 23 meter høyt tårn av granitt, hvor gassen skulle blandes med vann for å lage salpetersyre. Slike tårn kunne ikke lages av hva som helst. Valget falt på norsk granitt, hentet fra flere steder i Drammensområdet. Valget var på ingen måte tilfeldig.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Verdensarvkonvensjonen ble vedtatt i 1972 etter at kulturminner og naturområder i økende grad hadde blitt utsatt for press i form av krig, naturkatastrofer, forurensing, turisme og forfall.
Da Hydro skulle ta steget fra forsøksdrift til industri i stor skala, hadde bedrifter i andre land foreslått at salpetersyren skulle blandes med vann og kalkstein i tårn av stentøy eller glass. Dette ville bli en ekstremt dyr og teknisk sett svært utfordrende løsning. Derfor ble det bestemt at norske ingeniører selv skulle konstruere en ny generasjon syretårn. Det klarte de.
Den såkalte drammensgranitten, som er grovkornet og kvartsrik, viste seg å ha de nødvendige egenskaper for å tåle påkjenningene fra varme, fuktighet og etsende gass. Slik naturstein ble bl.a. tatt ut i brudd ved Hyggen, Røyken og Svelvik og fra fjellet rett bak spinneriet i Solbergelva. Granitten kunne transporteres sjøveien til Notodden og seinere også til Rjukan. Notodden fikk i første byggetrinn 15 tårn med såkalte syreheller. Til hvert tårn gikk med 200 syresteiner, pluss steiner til bunn og lokk, alt ialt 200 m3 stein til hvert tårn. Ett slikt syretårn er bevart og står i dag i industriparken på Rjukan. Det har status som signifikant objekt i verdensarven. I Hydroparken på Notodden tjener ti steiner som kaffebord.
I granittårnet kom vann inn fra toppen og gass fra bunnen. Når vannet rislet over kvartssteiner og møtte gassen, ble denne tatt opp (absorbert) i vannet. Denne prosessen ga best salpetersyre når vannet og gassen ble godt blandet. Derfor var tårnene så høye, og kvartsen fungerte som en katalysator for prosessen. Kvarts kunne tas ut i steinbrudd som lå nokså nær fabrikkene, ved Heddalsvannet og ved Tinnsjøen. I et seinere prosesstrinn reagerte denne sure væsken med kalkstein. Sluttproduktet, Norgesalpeter eller kalksalpeter, kom derfor til å inneholde to av de viktigste mineralene som planter trenger; nitrogen og kalium. Det ble et produkt for verdensmarkedet!
De første to tiårene fikk fabrikkene i øvre Telemark dekket behovet for kalkstein fra dagbrudd forskjellige steder ved Langesundsfjorden. Det første kalksteinsbruddet (1905) var på Store Arøya. Herfra gikk lektere med kalkstein til Notodden de første årene. Kalken herfra var lys og ga den aller første Norgesalpeteren en lys og gulbrun farge.
Rundt 1910 ble det åpnet nye brudd ved Sundby på landsiden mellom Langesund og Stathelle. Kalken her var grå og ga dermed Norgesalpeteren fra Rjukan og Notodden en mer grålig farge. Da Hydro i 1929 startet gjødselproduksjon på Herøya, ble det åpnet gruve på Kjørholt. Denne skulle etter hvert bli landets nest største gruveforetak, med en årsproduksjon opp mot 700.000 tonn. Fra Kjørholt ble kalksteinen fraktet med en 5,5 km lang taubane til Herøya. Den var i drift helt til 1982. Kun et par master med kipper er bevart som minne.
Hydro ble den største eksportøren av mineralgjødsel i Europa, en posisjon som i dag føres videre av Yara, som i 2003 ble skilt ut fra Hydro.
Click edit button to change this text. Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.
I am text block. Click edit button to change this text. Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus.
Change this text. Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis.
Click edit button to change this text. Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec.
I am text block. Click edit button to change this text. Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.