En historisk opprydding og fornyelse på Notodden
Tekst: Trond Aasland / NIA
Når godstoget fra Rjukan ramlet forbi huset hans klokken 23.30 om kvelden, var det tid for å slutte arbeidet for dagen. Slik tenkte fabrikkdirektør Olav Grüner-Løken. Ingen skal si at sjefen på Hydros salpeterfabrikk sparte seg. Gjennom 11 år tok han tunge tak for å gi nytt liv til en ganske sliten fabrikk på Notodden.
Freden i mai 1945 ga folk glede og forhåpninger, men det skulle gå år før de Hydro-ansatte på Notodden følte at en bedre framtid var ment også for dem.
Gjennom 15 år fra 1934 ledet Ole Sandvold fabrikken. Det var mange tunge år. Med unntak av arbeidsplassene som fulgte den nye sekkefabrikken, var det lite i denne perioden som pekte framover og skapte optimisme. Og krigsårene fortsatte å kaste skygger inn mot 1950-tallet.
Så, i 1949, skjedde et skifte. En ny fabrikksjef. Han fikk til og med tittel av direktør: Olav Grüner-Løken. Han kom til Notodden fra Rjukan og hadde høye ambisjoner med på flyttelasset. Han var opprinnelig utdannet maskiningeniør fra høgskolen i Trondheim og hadde for så vidt arbeidet på Notodden før, 20 år tidligere da de nye hydrogen- og nitrogenanleggene ble reist. Fra en relativt veldrevet fabrikk på Rjukan kom han til en fabrikk som mest av alt minnet om at her hadde tiden nesten stått stille – ganske lenge.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Opprydding først!
Grüner-Løken så det. Førsteinntrykket av fabrikkområdet var ikke oppløftende. Mye var upraktisk og utdatert: Et manuelt drevet jernbanenett, med et virvar av smalsporede skinneganger, med veksler og dreieskiver, hvor folk gikk og skjøv små traller… Slik var inntrykket han tok til seg.
Det første «Grüner», som han gjerne ble kalt, tok initiativ til, var rett og slett å rydde opp. Dét var visstnok noe han hadde drevet med også på Rjukan. Da Rjukan-direktør Arne Enger kom på besøk og så forvandlingen, skal han ha bemerket at han var overrasket over at det i det hele tatt sto bygninger igjen!
Notodden salpeterfabrikker trengte mer enn opprydding. Her var behov for effektivisering og ny aktivitet. Effektivisering er ofte ensbetydende med rasjonalisering og nedbemanning, men i 1953 kom en forsikring fra generaldirektør Bjarne Eriksen om at ingen skal sies opp ved selskapets fabrikker på Notodden. Med det hadde han i grunnen også sagt at når folk ble såkalt «overtallige» i jobben de sto i, så skulle de i stedet få tilbud om en ny jobb. Med andre ord; nye aktiviteter måtte skapes.
Å trygge arbeidsplassene i industrien var også en hovedoppgave for politikerne i kommunen. I kommunestyret hadde Arbeiderpartiet reint flertall. Andre partier hadde bare et fåtall representanter. Det ble sagt at av sak var mer enn avgjort hvis ordføreren og lederen for Høyre snakket sammen. Gjennom flere valgperioder var det Henry Finrud (A) og Erling Storeng (H) som hadde disse rollene. Storeng var til og med redaktør for lokalavisa Telen og kunne bruke den kanalen for å øve innflytelse.
Spurv i tranedans?
Mange av prosjektene Grüner fikk satt i gang, var avhengige av bevilgninger – og ganske ofte også ekstrabevilgninger, som måtte komme fra hovedkontoret i Oslo. På en måte var det godt gjort å få gjennomslag for dette, for i den interne rangering og tranedans mellom Hydros fabrikkdirektører i Telemark, var Grüner dømt til å være spurven, når han skulle måle seg mot mektige Tormod Gjestland på Herøya og Arne Enger på Rjukan.
I 1958 inngikk Hydro avtale med eierne av en plastlaminat-fabrikk på Gulskogen ved Drammen om å flytte deler av fabrikken til Notodden. Produktene ble markedsført under navnet Respatex. På Notodden ble den kalt laminatfabrikken. Respalit var et annet produktnavn som etter hvert dukket opp. Av laminatene ble det laget møbelelementer til både kjøkken og baderom. Produksjonen foregikk i Ovnshus A, hvor det 25 år tidligere hadde stått lysbueovner. Det ble også oppført et tilbygg for lagring og pakking av plater.
Uproblematisk var det ikke. Det gamle ovnshuset skulle vise seg å være lite egnet for produkter som var avhengige av et tilnærmet støvfritt miljø. Det fulgte flere vanskelige år som var preget av innkjøringsproblemer, produktfeil og reklamasjoner. Respatex og laminat skulle likevel få lang levetid i Hydros industripark på Notodden.
Mye skjedde på 10 år
Ved inngangen til 1960-tallet var Notodden salpeterfabrikker en helt annen bedrift enn et tiår tidligere. Det smalsporede jernbanesystemet var borte. Det var erstattet med gaffeltrucker, lastebiler og kjørbare kraner. Ikke bare dét: Det var bygd en ny sekkefabrikk, et nytt forniklingsanlegg, et moderne verksted og, som nevnt, det var startet opp en fabrikk som produserte plast-laminater. Ammoniakkproduksjonen ble effektivisert.
I den gamle kalksalpeterfabrikken var det innredet et moderne velferdsanlegg med spisesal. For administrasjonen var det reist et nytt kontorbygg, det vi i dag kaller Bygg 1. Kontorbygget hadde til og med fått en funksjonærkantine i toppetasjen.
I tillegg kom den nye kraftstasjonen Svelgfoss 3, gjerne kalt Nye Svelgfoss, som også ga mulighet for en betydelig utvidelse og forskjønnelse av fabrikkområdene. Kraftprosjektet erstattet de to 50 år gamle kraftverkene som lå nede i Svelgfossjuvet. I stedet ble vannet ledet i kanal fra Kloumannsjøen inn i fjellet og fram til et nytt og større kraftverk inne i Kåfjeldåsen.
Store steinmasser fra tunnelene kunne brukes på fabrikkområdet. Det åpnet også for å få en rett linje ut mot Heddalsvannet. Her ble det lagt store granittblokker fra de tidligere syretårna i fabrikken. Mange år seinere fikk veien langs vannkanten navnet Grüner-Løkens vei. Det var visstnok ingen uenighet om at det var rett navn for denne veien, som i dag er en del av den nye «Industripromenaden».
Norolf Henriksens bok «Hydranten» har vært kilde for mange av opplysningene i denne artikkelen.
