I nøysomhetens tid
Tekst: Trond Aasland
Det var i den tida da det bare var én i familien som var i fast, lønnet jobb. Slik var regelen i de første generasjonene i industribyene Rjukan og Notodden. Hvem var det da som hadde ansvar for å styre med pengene – fra dag til dag?
I mange familier kom far hjem og ga en lys grå lønningspose til mor. Noe beholdt han antakelig selv, eller hvert «uttak» måtte avtales. Noen utgifter falt jo ganske naturlig på han også. Så snakket de voksne sammen om avdrag, sparing og ting som de tenkte på å kjøpe – snart eller seinere.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Verdensarvkonvensjonen ble vedtatt i 1972 etter at kulturminner og naturområder i økende grad hadde blitt utsatt for press i form av krig, naturkatastrofer, forurensing, turisme og forfall.
Mor la den gjennomskinnelige grå posen i en skuff på kjøkkenet. Var det penger til overs når neste lønningspose kom, så kunne hun legge til side det hun hadde for mye. Slik tror jeg det var i mange familier: Far var «bare» næringsminister. Mor var finansminister – og var stort sett ganske streng. De voksne snakket om noe de kalte «dårlige tider». I slike tider hadde de sett at folk måtte gå fra husa sine. Banken overtok når folk ikke klarte å betale som de skulle.
Mor hadde det innprentet i seg at det minste vi kunne gjøre, var å være nøysomme. «Sette tæring etter næring», sa de voksne. Akkurat dét skjønte jeg ikke helt, for jeg trodde at «tæring» var en sykdom.
I noen familier tok nøysomheten en form som jeg var litt redd for: Barna fikk håret sitt klipt hjemme. Noen unger snakket om bolleklipp. Vi så eksempler på slikt. Da forsvant det meste av håret på sidene, og en noe fyldigere hårdott fikk sitte igjen på toppen. Derfor var jeg glad for at pappa, broren min og jeg kunne klippe oss for 5-6 kroner hos Tobiassen som hadde salong i Hvålagata på Toppen. Der gikk det unna i fin fart, og resultatet ble som oftest mer enn bra nok.
Nøysomhet er kanskje arvelig. Det lå i oss at vi skulle bidra. Jeg så hvordan bror og søster skaffet seg sommerjobb, var barnevakt eller på annen måte skaffet noen små ekstra inntekter. Vi fikk egen bankbok i Samvirkebanken og syntes det var litt stas å kunne sette inn noen kroner. Renter forsto jeg at var to helt forskjellige ting: De negative var for den som lånte penger – og de positive var for den som sparte penger.
Også på skolen drev vi med sparing et par års tid. Vi kunne ta med 50 øre, kanskje ei hel krone på en fast ukedag. Læreren tok fornøyd imot, noterte alt ned og fikk satt pengene på sparekonto. Kanskje trodde vi at vi kunne bli litt rike av dette, men tanken bak var nok rett og slett at vi skulle lære å legge noe til side, tenke framover – ikke bruke alle penger med en gang.
Klær og sko var en ganske stor utgift så lenge vi vokste både i høyden og bredden og på fotbladene. Sko ble pusset og stelt for et langt liv – og det varte helt til jeg begynte å klage over at de var blitt for små og trange. En gang fikk jeg et par fine vinterstøvler, størrelse 36. Neste vinter var det ikke mulig å bruke dem uten å krølle tærne. Støvlene ble satt bort, nesten med dårlig samvittighet.
Sokker og strømper og en del annet ble stoppet. Noen gensere ble påsydd skinnputer under armen for at det ikke skulle gå hull. Voksne hadde også slikt på kufter og jakker.
Noen ganger hørte jeg mødre beklage seg til hverandre om at ungene vokste for fort. Det kunne vi ikke noe for, men vi kunne i det minste late som om vi var fornøyde når vi fikk overta noe etter eldre søsken. I grunnen syntes jeg det kunne være litt stas å «arve» en tykk genser etter broren min, men mindre stas å kjøre rundt på en damesykkel.
Jevnt over opplevde vi at barna hadde det nokså likt. Ingen flottet seg slik at det ga alvorlig grunn til å være misunnelig. Aktiviteter og ting vi ville gjøre var slik at ingen ble satt utenfor. Ulikhet handlet i grunnen ikke om penger. Det handlet mer om hva den enkelte hadde av evner og vilje – og ganske mye om alt var bra hjemme – eller ikke var bra. Noen opplevde sykdom i familien og at mor eller far døde tidlig.
Alle hadde det ikke likt når det gjaldt omsorg og trygghet. Noen hadde både en og to foreldre som kunne være strenge. Dumheter ble ikke håndtert like snilt og mildt i alle hjem. Dette var noe vi visste, og som vi syntes det var vanskelig å snakke om.
Jeg husker ikke når jeg begynte å få «lommepenger». Fem kroner hver lørdag. Jeg husker bare at det ikke var en dag for tidlig! Når vi skulle få lørdagsgodt, så var dét også i moderate former. Så hendte det at mor gjorde litt ekstra. Hun kunne for eksempel lage varm kakao eller eggedosis, som det ble kalt. Hvis den til og med var tilsatt litt sjokoladepulver, så var det jo lykke over all forstand.
Jeg hadde ingen følelse av å være bortskjemt som barn – og ikke hadde jeg noe sterkt ønske om å være et slikt barn heller. Det jeg faktisk var bortskjemt på var trygghet og omtanke og å være et fullverdig familiemedlem, enda så liten jeg var.