Feriemål og verdensarv
Tekst: Trond Aasland
Feriemål og verdensarv
«Veien til himmelen stanser ved Krokan,» fastslo kongen av Siam, kong Rama V, da han besøkte Vestfjorddalen sommeren 1907. Tilgjengelighet til de mange herligheter i det indre av Telemark var en begrensning. Løsningene som åpner en ny æra for turismen skulle komme, men det tok tid å få dem på plass.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Verdensarvkonvensjonen ble vedtatt i 1972 etter at kulturminner og naturområder i økende grad hadde blitt utsatt for press i form av krig, naturkatastrofer, forurensing, turisme og forfall.
Attraksjoner som Rjukanfossen og Gaustatoppen skapte turismens vugge i Norge. Den norske turistforening kjøpte sin første hytte nettopp ved Krokan. Året var 1868, men allerede ved inngangen til det 20. århundre fant stadig mer av turisttrafikken andre veier. Rett nok tok det sin tid med kanalbåt fra Skien til Dalen, men det var mer bekvemt enn å ta seg fram langs det østre løp i Telemarkskanalen.
En strevsom reise anno 1906
En artikkel i Varden (5.9. 1906) gir noen hint om hvor krevende det faktisk var: «Du flittige og strevsomme håndverker i Skien, du bymand som sveder og stræver, har du en 50-60 kroner at avse til en feriereise, så tag ruten Skien-Rjukan», heter det. Det skulle være greit å ta seg til Notodden med «morgenbåten», spise middag på Tvedens kafé og ta seg en hvil, men hva så?
«Har du god råd, så kan du bestille kalesjevogn med to hester til Tinnoset. Forresten er der omtrent hele veien prektig syklevei. Men er du flink fotgjenger, greier du godt de 32 km på ettermiddagen til Tinnoset. Den spasertur har du godt av!»
Etter overnatting på Tinnoset Hotel, kunne en dra over Tinnsjøen med dampskibet Gausta, ført av kaptein Klonteig, «en stø og høflig kjempeskikkelse». På Fagerstrand i Vestfjorddalen kan en så ta inn på hotellet. Her var det visstnok både mat og drikke – litt stive priser, men hyggelig betjening.
Hva så? Jo, fra Fagerstrand til Rjukan er det 25 km. Det later til at man skulle gå. Selvsagt var det mye vakkert å se underveis, ikke minst «et storartet utsyn over det majestetiske Gaustafjell…» Straks etter Saaheim «begynner veien at stige opad bakkene til Vaae, hvorfra veien går i storslagne slyngninger opp over den bekjente Maristi opp til Fosso, hvor Rjukan hotell troner over det svarte og skumle Rjukanjuv».
«Hardangerviddas portal»
Kort oppsummert, så lå det ikke veldig godt til rette for en mer moderne form for turisme – og i praksis var det kun én vei inn til Vestfjorddalen. Mye ble endret med industriens inntog, med jernbane og rutegående ferjer på Tinnsjøen, men det var fortsatt denne ene veien.
Vi må til 1930-tallet før man igjen begynte å tenke at bedre kommunikasjoner ville fremme turismen. Da ble turisme også holdt fram som viktig for å motvirke nedgangen i industrien. Knapt noen var i tvil om at Rjukan var «Hardangerviddas portal».
Rjukanfossen var temmet, men Gausta tronet mot himmelen. Fjellbanen fra Krosso til Gvepseborg var i full drift – og Vidda lå der innbydende, sommer som vinter. Mye kunne oppnås med litt markedsføring og bedre tilgjengelighet. I juni 1935 ble det åpnet vei over Hovinheia og året etter kom det bussrute til Kongsberg. Den viste seg snart å bli populær. På jernbanen og ferjene på Tinnsjøen var det fortsatt stor trafikk, ikke minst i ferietida.
Da var det kanskje tid for å gjøre kong Ramas ord til skamme; bygge en vei til Rauland! Også den kom. Den 19. november 1938 nådde første bil fra Rauland fram til Skarfoss. Veiens standard var visst ikke all verden, men bilen kom fram!
En vei til Gaustatoppen?!
Store planer var ingen mangelvare på den tida. Den største av dem alle var vel å bygge en vei opp på Gaustatoppen. Gausta ble formelig omringet av velmenende planer: En vei fra Krokan til Tuddal, kombinert med fjellheis? Eller en bilvei fra Tuddal til Gaustatoppen? Så kom planer om utforbakker og store skirenn.
Et renn ble arrangert i 1936, men for å komme videre, ville det være nødvendig å bygge vei fra Dale til Tuddal. Dermed så også de første tanker om hotell i Gausta-området dagens lys. Penger til å bygge vei fra Dale opp til Svineroi lot seg skaffe. 200 mann ble satt i arbeid. Kanskje kunne det blitt et verdensmesterskap i utfor fra Gaustatoppen, men så kom en verdenskrig. Alt stoppet opp.
Krigsårene har sin egen historie og sin egen dramatikk. Freden kom etter fem vonde år. Svineroi-vegen mellom Dale i Vestfjorddalen og Tuddal ble ferdigstilt som sommervei og ga snart et veldig løft både for trafikken til hytta oppe på Gaustatoppen og planene om hotell, hytter og alpinanlegg i områdene nedenfor toppen.
Veier til vekst
Ved inngangen til 1990-tallet var den kraftintensive industriens dager på Rjukan talte. Som på 1930-tallet ble det igjen pekt på potensialet innenfor turisme, og igjen – nå i bilens tidsalder – var vei et sentralt tema. Skulle også ferjene legges i opplag, måtte en ny bilvei komme på vestsiden av Tinnsjøen! Hydro måtte ta sin del av kostnadene. Slik ble det.
I november 1992 kunne statsråd Kjell Opseth klippe snora og åpne Tinnsjøveien. Den skulle vise seg å bli en nøkkel til videre utvikling av både skisport, hytte- og hotellturisme i hele området fra Gaustablikk til Rauland. Rjukans ambisjon er å være smørøyet i dette.
Nyvunnet status som verdensarvsted fra 2015 har åpnet flere muligheter, både med utgangspunkt i byens særegne historie, turisttrafikk på Rjukanbanen og med MF Storegut på Tinnsjøen og museene som driftes av Norsk Industriarbeidermuseum (NIA). Krigshistorien har vist seg å påkalle interesse av internasjonalt kaliber og vil utvilsomt være en av de viktige attraksjonene å bygge videre på.
Kongen av Siam kom i 1907, kong Haakon VII kom to år seinere, og hans oldebarn med samme navn kom til Vemork 28. februar 2018. Da hadde han lagt bak seg en lengre tur i tungtvannssabotørenes skispor. I vår tid er ikke lenger avstander og tilgjengelighet et stort hinder
