fbpx
Rjukan-Notodden industriarv

Tiurleik?

Tekst: Trond Aasland / NIA

«Når du blir litt større, skal du få være med ut og høre på tiuren,» sa faren min.

Jeg må innrømme at jeg hadde litt uklare tanker og forestillinger om hva dette gikk ut på, men at det var spennende var jeg ikke et øyeblikk i tvil om. Jeg hadde hørt ordet «tiurleik», men det var jo ikke det ordet han brukte, og det jeg skulle få oppleve var i grunnen noe annet, men likevel…

Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:

  • Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
  • Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
  • Bysamfunnene Rjukan og Notodden
  • Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet

5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.

Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.

Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.

Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.

På en eller annen måte klarte jeg å lure inn et spørsmål slik at far måtte forklare hva han hadde i tankene. Dette var den tida da far fortsatt hadde et haglegevær hengende på veggen i kjelleren. Om det også var den han hadde brukt til jakt under krigen, aner jeg virkelig ikke, men jeg visste at han var jeger. Under krigen handlet det om å skaffe mat.

Far var andre generasjon innflytter til Notodden, sønn av møbelsnekker med røtter i Numedal. Interessen for jakt og fiske og sånne ting tror jeg lå kodet inn i genene. Far hadde fortalt en og annen jakthistorie og enda flere fiskehistorier.

Etter hvert fikk jeg forklart hvordan vi skulle gå fram for å oppleve tiurspillet. Vi trenger ikke legge oss til i ei barhytte, som er veldig vanlig, sa han. «Hvis vi skal komme innpå tiuren, må vi følge spillet». Så tok han fram en fyrstikkeske. Med ei fyrstikk dunket han rytmisk på esken. Knepp, knepp, knepp… Så økte takten – og plutselig laget han et merkelig klukk med tunga opp mot ganen. «Når vi hører dét klukket, kan vi ta tre steg framover, for akkurat da hører tiuren ingenting,» sa han. Jeg var storlig forundret.

Siden fortalte han at det er noe en kaller «høneuka». Da kommer røya på spillplassen for å finne hvilken tiur hun liker best. Det kan være mange av dem, og alle vil helst ha den samme tiuren. Det kan bli noen kraftige basketak, for den sterkeste tiuren må finne seg i å bli utfordret, og en dag er han ikke lenger «kongen på haugen».

Så ville jeg selvsagt vite hvor vi skulle dra for å se tiuren spille. Far ga seg til å liste opp steder, nærmest i alle himmelretninger. Det var nok enda flere steder den gangen da han var ung. Han nevnte en stor leik i nærheten av Bjørkeseter ved Øksne. Den mente han var lite tess nå. Men i Rognlifjell, ved Breistul og Nystul er det fortsatt en del storfugl, sa han. Noen tiår enda lengre bakover i tida hadde farfar leid ei hytte ved Nystulvannet. Far var lommekjent i disse traktene sør for Himingen. Han nevnte også andre steder: Kloksfjell, liene fra Tovestul opp mot Fjellstulfjell, flere steder i skogene i Lisleherad. Det hørtes ut som det fortsatt var massevis av tiur og røy i skogene.

I kveld reiser vi! Det var en fin vårdag. Vi reiste ikke så langt, bare til Elgsjø og derfra til Vassenden og videre til veien tok slutt. Det er først etter at vi var kommet inn i skogen og slo oss ned ikke langt fra Langetjønn at minnene begynner å tre tydeligere fram. Jeg fikk litt granbar å sitte på. Far sanket kvist og tørr ved og tente bål.

En mer enn velbrukt liten kaffekjele ble hengt over bålet. (Foto: Privat).

En mer enn velbrukt liten kaffekjele ble hengt over bålet. Litt mat og drikke hadde jeg også fått med. Rundt oss var det bekmørkt, kaldt og veldig stille. Vi satt som lukket inne i vår egen bittelille varmestue under ei gammel gran. «Nå sitter tiuren på nattekvist,» sa far. «Du må sove nå!» Fortsatt varmet det godt fra bålet. Ikke lenge etter var jeg på full fart inn i drømmeland.

Skal en på tiurleik, bør en dra til skogs kvelden før, finne et passende sted et stykke unna leikplassen, tenne bål, holde seg i ro og holde varmen gjennom natta. (Fotoeier: Knut Brokhaug).

«Vi må gjøre oss klare nå!» Ei hand rugget meg forsiktig, klokka nærmet seg halv fire. Siden bålet bare var glør, var alt mørkt nå. Men far fortalte at han hadde hørt «tiurklokka». Det er visst en liten fugl, som før alle andre fugler i skogen varsler at en ny dag er i emning. Sakene våre fikk ligge igjen ved grantreet. Dem kunne vi hente siden.

Rolig beveget vi oss oppover og innover i skogen. Lyst var det ikke, våken var jeg nok heller ikke. Jeg bare fulgte på, tett bak pappa. Nå stoppet han helt opp, la venstre hand bak øret, lyttet – dreide litt på hodet og lyttet igjen. Så fortsatte vi videre innover skogen. Den var mer åpen nå, med mer furutrær. Far lyttet igjen. Et lite tegn til meg. «Kan du høre?» Også jeg la handa bak øret. Jo, noe sa knepp, knepp et sted de inne mellom trærne. Det minnet om fyrstikka som slo mot esken. Mer ble ikke sagt. Jeg hadde forstått at nå gjaldt det å gjøre det samme som pappa, ikke mer, ikke mindre heller.

Framrykking må være det rette ordet, for det gikk rykkvis, men kontrollert. Så stoppet far helt opp, vendte seg mot meg. Jeg lyttet intenst. Kneppene kom tettere, så plutselig et tydelig klukk, og deretter hørte jeg noen rare skurrelyder. «Hørte du den saginga?» hvisket han. Jeg nikket. «Det er bare da vi kan bevege oss – tre skritt!» Jeg nikket igjen.

Neste gang vi hørte denne underlige klukkelyden tok vi tre skritt framover, stoppet – og ventet. Jeg lå fint i dekning bak far, med ansiktet vendt ned i lyng og blåbærris. Han så heller ikke opp. Tiuren er vâr og lett å skremme ut. Her gjaldt det å holde seg lavt og lite synlig i terrenget.

Spillet fortsatte, natt beveget seg inn i grålysning. Enda en grunn til å være forsiktig, flytte foten så lydløst jeg bare kunne. Aldri tråkke på en kvist som kunne briste under foten. Ny stopp. Vi lå nesten flate i lyngen. Far pekte mot ei furu 40-50 meter foran oss. Jeg våget så vidt å rette blikket mot treet. Da så jeg den – en svart klump på ei kraftig grein, kanskje fem-seks meter over bakken. Halsen strakte seg, hodet gynget lett opp og ned. Alt ble enda mer intenst når tiuren ga fra seg disse merkelige sagelydene. Vi hadde nærmet oss slik at vi ikke lå midt i synsfeltet. Far ga tegn til at vi skulle fortsette.

Tre steg, stopp. Vente, lytte, ny klunk, tre steg, stopp. Fortsatt stegvis framrykking med alle sanser i full beredskap, nærmere og nærmere. Spillet fortsatte, så tok det en pause. Jeg fikk et lite tegn; stå stille, helt stille. Et langt og litt nervøst minutt passerte. Var vi oppdaget? Nei – spillet kom i gang igjen, og vi kom på ny i bevegelse mot furua.

Foto: A.B. Wilse

Vi lyktes over all forventning, kom helt innunder treet, var tett på, så på hverandre, og pappa skjønte nok at jeg syntes dette var veldig moro å oppleve. Jeg satt slik og hørte flere spill som endte med en høylydt klunk og mer saging i tiurhalsen. Det var da pappa vendte seg mot tiuren, strakte ut armene, som om han siktet med et gevær – og sa PANG! Så snudde han seg raskt tilbake mot meg og smilte lurt. Sekundet etter var sagingen ferdig rett over hodene våre.

Ikke lenge etter fikk jeg et forsiktig tegn. Vi skulle trekke oss vekk fra treet, på samme måte som vi hadde nærmet oss. Med samme forsiktighet gjorde vi retrett, helt til vi ikke lenger hørte et lite knepp. Da tok far ut en ny kurs. Snart forsto jeg at et nytt eventyr ventet.

Opplevelsen gjentok seg. I løpet av et par drøye morgentimer var vi tett på ikke mindre enn fire tiurer. Tre ganger klarte vi også å trekke bort fra treet der den spilte. Den fjerde fant visst ut at når vi trakk oss unna, så fikk den også gjøre det. Jeg ble overrasket over hvor mye plass den trengte og hvor voldsomt den strevde med å få luft under vingene.

Faren min var ikke materialist, men en av tingene jeg arvet etter han, var en ganske sliten kaffekjele i aluminium, kun beregnet for turbruk. (Foto. Privat).

På veien tilbake var vi innom «leirplassen» vår, ryddet pent opp etter oss. Kaffekjelen ble pakket ned i sekken, og så satte vi kurs hjemover. I øst kunne jeg se at sola snart hadde tenkt å komme opp.

Et stykke utpå formiddagen våknet i min egen seng. Fortsatt trøtt, men våken nok til å tenke at det – strengt tatt – ikke var tiurleik jeg hadde vært med på. Det var snarere en form for opplæring til spilljakt… Men noen jeger ble jeg aldri.

Siden var jeg med på liknende opplevelser med pappa ganske mange steder. Ofte var det også med en eller flere andre. En lærer fikk være med og tok med seg både studenter og opptaksutstyr. Far forklarte og førte dem fram til tiurleiken, og Gisle Grimeland fortalte seinere at han brukte opptakene i undervisningen. Jeg tror far syntes det var litt kjekt.

Du vil og like