Ingen vei utenom Europas ledende nasjon
Tekst: Trond Aasland
I selvbiografien hevdet Sam Eyde at ingen i Norge hadde en bedre utdanning enn han. Det var en i overkant god munnfull, men tar vi med at han også hadde seks verdifulle arbeidsår i Tyskland, så er påstanden litt mindre overdreven.
Eyde hadde høy bevissthet om Tyskland som en ledende europeisk nasjon innenfor vitenskap, teknikk og kultur mot slutten av 1800-tallet. Også etter at han vendte hjem til Norge i 1898, lot han dette komme til uttrykk på mange ulike måter. Noen vil mene at det ikke var tilfeldig at han i august 1906 satt og ventet på Notodden på en flott 45-hesters rød Mercedes, som ble levert med medfølgende tysk sjåfør!
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Verdensarvkonvensjonen ble vedtatt i 1972 etter at kulturminner og naturområder i økende grad hadde blitt utsatt for press i form av krig, naturkatastrofer, forurensing, turisme og forfall.
Prosessen som den nye salpeterindustrien bygde på, ble kalt Birkeland-Eyde-metoden. Finansieringen var i stor grad fransk. Det skulle gå noen år før tysk industri meldte seg på. Og det var ikke en gang et varig engasjement. Likevel var tysk kunnskap rikelig representert i industrieventyret Rjukan-Notodden, nærmest fra første stund
Utdanning i Tyskland
Våren 1905 startet Emil Collett i jobben som sjef ved Notodden Salpeterfabriker. Ni år tidligere hadde han reist til Berlin for å studere kjemi ved den tekniske høyskolen i Charlottenburg. Der avla han diplomeksamen i 1899. Etter et år ved universitetet i Paris, vendte han tilbake til Charlottenburg og tok doktoringeniør-graden der i 1903. Året etter samarbeidet han med Eyde om å etablere Elektrokemisk AS. At Collets utdanning var fullt på høyde med Eydes studier ved samme lærested, er på ingen måte å ta munnen for full!
Rekken av norske ingeniører med utdanning eller tilleggsutdanning fra Tyskland er lang. Blant de dyktige og ambisiøse var det mange som ikke var tilfreds med den begrensede utdanning de tekniske skolene i Norge kunne tilby. Mange av dem finner vi seinere igjen i sentrale stillinger i Hydro. Blant disse er Alf Scott-Hansen, (Eydes fetter), Olav Heggstad og Kristoffer A. Holmboe.
En annen er Christopher Kahrs Kielland (1883-1978), som var utdannet ved Bergens Tekniske Skole. Han bygde på med to år ved den tekniske høgskolen i Charlottenburg. Året etter, i 1904, ble han ansatt av Eyde og deltok etter hvert i byggingen av Svelgfoss kraftverk – før han ble sjef for prosjekteringen av Rjukan fabrikanlegg. Seinere skulle han bli Hydros mektige tekniske direktør gjennom en hel mannsalder.
Erling Gjestland (1876-1937) fullførte Kristiania tekniske skole i 1898. Deretter studerte han ved de tekniske høgskolene i München og Dresden. Blant prosjektene han ble engasjert i var både utvidelsen av Tinfos kraftanlegg og Hydros kraftanlegg på Rjukan.
De tekniske konsulentene
Utviklingen av Birkeland-Eyde-prosessen omtales vanligvis som en norsk prosess, og det fremheves at et lite fagmiljø i Norge lyktes med å komme først i mål i det man betegner som et internasjonalt kappløp. Det var en stor og uventet prestasjon. Å binde luftens nitrogen hadde vært en uløst oppgave gjennom 100 år. Men hva hadde det å si at Birkeland kunne omgi seg med mer enn norske medarbeidere? Konsulenter ble engasjert, både svenske og tyske, og de var alt annet enn tilfeldig valgt.
To av de viktige konsulentene var professor i kjemi dr. Otto Witt ved den tekniske høgskolen i Berlin og professor Wilhelm Muthmann ved Universitetet i München. Når Eyde argumenterer for at Eyde og Birkeland sto for en likeverdig innsats i utviklingen av lysbue-metoden, så bruker han mye plass på å fortelle om sine inngående samtaler med tyske teknologer og forskere. Alle gode innspill fra studiereisen ble formidlet videre til professor Birkeland.
Avtale og samarbeid med BASF
Ikke overraskende gjorde Eyde i 1906 nye forsøk på å trekke den tyske kjemiske industrien med i den videre utviklingen av Hydro. Denne gangen lyktes han. Ledelsen i BASF regnet med at de ville klare å utvikle en ovn som var bedre enn Birkeland-Eyde-ovnen. Utviklingen av den såkalte Schönherr-ovnen foregikk i et nytt ovnshus som ble oppført på Notodden.
Nær 50 tyskere var en tid bosatt på Notodden. Forsøkene trakk ut og forsinket framdriften i utbyggingene på Rjukan. Stemningen mellom de samarbeidende parter ble anstrengt. På Rjukan ble det sagt at når det ble flagget for direktør Raithel på Hydros admini, så var det ikke av glede over hans nærvær, men for å advare alle og enhver i Vestfjorddalen.
En tysk beundrer
Ikke alle var som direktør Raithel. En annen av de tyske lederne, BASFs seinere toppsjef Carl Duisberg skrev i en rapport sommeren 1908 at ingeniørene som styrte oppbyggingen av salpeterindustrien i øvre Telemark hadde «et forbløffende høyt kunnskapsnivå». Samtidig var han begeistret for den politiske viljen som ble lagt for dagen til å utvikle landet med egne krefter: «Man tenker og føler demokratisk på en måte som det vel ikke gjøres hos noe annet folk,» bemerket han.
I hvilken grad han tenkte på de tyske impulsene, skal være usagt. Når Sam Eyde samme år tok imot kong Haakon og viste kongen rundt i Grønnbyen – Norges første hageby for arbeidere – så var dette et konsept som Eyde hadde tatt med fra sine år i Tyskland. Hageby-modellen finner vi også i flere av Rjukans boligområder.
Arkitekter og kunstnere
Blant arkitektene som ble engasjert til å tegne boliger, fabrikker og andre bygg på Rjukan og Notodden var påfallende mange utdannet i Tyskland. Det gjaldt de faste arkitektene Thorvald Astrup og Helge Blix. Det gjaldt Heinrich J.S. Karsten, som hadde utdanning fra Oslo og videreutdanning fra Dresden, Finn J.A. Knutsen, som tok oppdrag for Tinfos papirfabrik og var utdannet i Berlin. Dét var også Ole O. Aase. Herman M. Backer var utdannet i Oslo, med videreutdanning i Dresden. Haldor L. Børve hadde sin utdanning fra Trondheim, med videreutdanning i Hannover.
En behøver ikke overraskes over at tyskerne som bodde på Notodden rundt 1910, omtalte byen som «en tyskerby». Om lag 40 av bygårdene ble reist i jugendstil, som fortsatt var en populær retning innenfor arkitektur og andre former for kunst. I så måte ligger det nær å nevne maleren Thorolf Holmboe, som hadde studieopphold i Berlin, var visstnok siste elev hos Hans Gude i Tyskland og påtok seg oppdrag både for Hydro og Tinfos Papirfabrik. Også treskjæreren John Borgersen med røtter i Midt-Telemark, var etterspurt i Tyskland. Han hadde oppdrag både for Keiser Wilhelm II, for Hydro og Tinfos og mange offentlige oppdrag.