Hvor skal vi bygge – og hvem skal bygge?
Tekst: Trond Aasland
Fossespekulanter var det mange av da Norge tok steget inn i det 20. århundre. Men det var mangel på folk som ville mer enn å tjene noen raske kroner på å kjøpe og selge videre. Blant unntakene fantes utlendinger, og de var ikke helt uten allierte…
I 1898 hadde Sam Eyde åpnet ingeniørkontor i Kristiania. Ikke lenge etter fikk de det såkalte «Kristiania-krakket» midt i fleisen. Det må ha trigget Eydes kreative evner. Han var ingen mann for stillstand, verken for ingeniørene eller for seg selv.
På Gaustatoppen hadde han et tiår tidligere etterlatt seg en fantasifull tegning i Turistforeningens gjestebok. Der var Rjukanfossen med. Han glemte den ikke, og slett ikke i 1902 da den faktisk kom på salg. Vi vet ganske mye om hvordan Eyde ønsket at hans engasjement skulle forstås av ettertiden. I selvbiografien mente han at det riktige var å samle «det beste» av norsk fossekraft og by den fram for investering og utbygging…
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
Slik kom det langt på vei til å bli – med Eyde i sentrum for begivenhetene. Men var det bare slik han tenkte også i årene før 1905? Det som er rimelig sikkert, er at Eyde så større muligheter i den norske fossekraften enn de aller fleste andre, og han hadde evne til å se hvordan den elektriske strømmen kunne utnyttes industrielt. Når investeringspenger ikke var å oppdrive i Norge, var det nærliggende å søke partnerskap med utenlandske investorer.
Blant alle norske fossefall…
Eyde interesserte seg i første omgang for Rjukanfossen, ja, hele Skiensvassdraget, han rettet blikket mot Glomma, Tyssedal og Arendalsvassdraget. Med unntak av Glomma, så ble han også engasjert i industri knyttet til disse vassdragene. Notodden ble svenneprøven. Rjukan ble mesterstykket.
«Of all the great Norwegian falls none eguals to the «Maane» river, which can give a constant power supply at the coast of 200,000 HP, and at a cost which is nowhere approached».
Slik hadde den engelske ingeniøren C. Austron uttrykt seg i en konsulentrapport allerede i 1902. Det var ikke underlig at Eyde var interessert i Rjukanfossen. Allerede året etter kom kanaldirektør Gunnar Sætren med en minst like interessant uttalelse: «I Norge findes saaledes meget stor og gunstigt beliggende Vandkraft, men intet Vasdrag har saa meget som Skiensvasdraget».
Og samme år kom en vurdering signert Vattenbygnadsbyrån i Stockholm: «Ingen annan kraftanläggning i världen torde kunne leverera ett så stort kraftbelopp til ett så billigt pris, och få anläggningar torde kunna framvisa så egendomliga och kraftiga konstruktioner».
Men hva skulle kraften brukes til? Og hvor skulle fabrikkene bygges? Hvor langt var det regningssvarende å overføre strømmen?
Lukten av gjødsel og penger
Så skulle et møte med professor Kr. Birkeland få det til å gnistre og sette spillet i bevegelse. I august 1903 fremstilte Birkeland salpetersyre. Det luktet av nitrogengjødsel, større avlinger og kanskje store penger rundt neste sving. Men første trinn i fremstillingen krevde store mengder energi! Det er her fossekraften i Telemark kommer inn. Vi må kunne si at Eyde helt og fullt så potensialet – og nå la han to hender på rattet. Det måtte handles raskt.
Hvis kreftene i Rjukanfossen skulle utnyttes, skulle da også gjødselfabrikken plasseres i Vestfjorddalen? Professor Reichel ved den tekniske høgskolen i Charlottenburg mente i desember 1903 at Notodden er et mer realistisk fabrikksted, som tross alt har forbindelse til havet. Han mente at 150.000 hestekrefter kunne overføres til Notodden. Ble kraften overført ut til kysten, ville derimot krafttapet utgjøre hele 30 prosent.
En elegant mellomløsning
I dette perspektivet ble leie av strøm fra Tinfos og utbygging av Svelgfossen en god og rimeligere mellomløsning. På den måten kunne en overbevise investorer om at lysbuemetoden virkelig var en suksess. I neste runde skulle penger hentes inn for å bygge ut Rjukanfossen.
Slik ble det, og investorene meldte seg på, klare for enda større investeringer. En kraftstasjon på Lille Vemork var mulig, men der var det for liten plass til å bygge fabrikker. Strømmen måtte derfor overføres ned til Saaheim. Eller, som en av Eydes ingeniører, Olav Heggstad, var kommet til: Kraftstasjon på Saaheim og fabrikker på Fagerstrand ved Tinnsjøen!
Det ble unektelig en hel del tautrekking før ingeniør Sigurd Kloumann presenterte en plan for en todelt utbygging med kraftverk både på Vemork og Saaheim og industrireising i to omganger; Rjukan I og II. Planene var i 100 millioner kronersklassen, og det var mest tale om utenlandsk kapital. Så store penger at de ikke var mulig å fremskaffe i Norge. Det tyske kjemiselskapet Badische (BASF) ville både være med på Rjukan og utnytte andre fossefall i Norge.
Krangel og Panikklov
Med oppløsningen av unionen med Sverige fikk nasjonalfølelsen enda et puff framover. Hva hjalp det at vi var kvitt svenskene hvis vi likevel solgte Norges hvite gull bit for bit? Året 1906 skulle bli turbulent for nyetablerte Hydro og generaldirektør Eyde.
Ryktene svirret om at noen forsøkte å kjøpe Norefallene. I Kristiania-pressen gikk bølgene høyt med kraftige angrep, ikke minst på Eyde. Om det var mulig å peke på noen i Norge som hadde bidratt til å provosere fram en ny politikk – med en regulerende stat, så måtte det nettopp være Sam Eyde. Han følte det som et angrep på egen person og troverdighet, men samtidig satt han med ansvar for å ivareta Hydros interesser. Den kampen kastet han seg inn i med full kraft, i alle fall for en tid…
En plan tok form. Den skulle skaffe penger til Rjukan og forhindre at nye konsesjonskrav skulle gjelde noen av de fossene hans og Hydro hadde eierskap i. Staten skulle også garantere for et obligasjonslån på 18 millioner kroner, beregnet for å bygge ut Rjukan. Motytelsen var at staten skulle få overta fosser, kraftverk, jernbaner og alle tilknyttede eiendommer tilnærmet vederlagsfritt etter 80 år. Dette er hva vi omtaler som “hjemfallsrett”.
Forslaget var offensivt, men Eyde var muligens ikke kjent med regjeringen Michelsen 7. april 1906 fattet et lovvedtak som seinere er kjent som «panikkloven». Den skulle bli det første trinn i en stor politisk sak gjennom mer enn 10 år.
«Fossegaver»
Eyde skal ha ‘forhandlet’ direkte med både statsministeren og tre statsråder, ja, til og med samtalt med Kongen. Eydes og Hydros trøst var at loven ikke kunne gis tilbakevirkende kraft for de vannfall han og hans selskaper allerede disponerte. Etter stortingsvalget samme høst havnet Eydes «fossegave» i en komité ledet av Gunnar Knudsen.
Komiteen hadde innvendinger mot Eydes forslag. Det gjaldt både hjemfall og lånegaranti. Men i stedet for å be Stortinget stemme nei til avtalen, innledet Gunnar Knudsen nye forhandlinger med Sam Eyde. Eyde skal ha blitt lei av all tautrekking, dro på ferie helt til Tunis og overlot til sine mdarbeidere å følge opp. Da innstillingen var klar i april 1907, hadde Sam Eyde gitt beskjed om at han ikke lenger var interessert i avtalen. Med Badische (BASF) sin inntreden i utbyggingen på Rjukan var det ikke behov for at staten engasjerte seg økonomisk.
Stortinget kom aldri til å stemme for eller imot «fossegavene», men Eydes frustrasjon står tydelig å lese i et brev han sendte 3. juni 1907 til sin gode venn ambassadør Fritz Wedel Jarlsberg i Paris:
«Stortinget laver love, og vi maa sørge for at være dem i forkjøbet. Siden frigjørelsen er vi snart det mest ufrie land i Europa og drukner en af dagene i lutter bestemmelser og love. Det er ingen der tenker paa at gjøre noget positivt arbeide. — Det er paa høi tid at vi faar Dem hjemover!»
Konsesjonslovgivningen fikk konsekvenser for det tyske engasjementet i utbyggingen av vannkraft og salpeterindustri i Norge. For Hydro gikk det likevel tålelig bra. Og Sam Eyde undervurderte aldri verdien som lå i å omgi seg med dyktige advokater.
Et hestehode foran
En av hans medarbeidere, advokat Carl Lundh, sa det slik: «Det viste seg at de hemmelige møter nettopp gjaldt vannkraften, og vi var atter en gang kommet, som det het den gang, et hestehode foran eslene. Ja, dermed var det jo ikke meningen å uttale noen formodning om intelligensens fordeling mellom hester og esler, vi tenkte bare på hurtigheten til bens».
