Fem generasjoner i Hydro
Tekst: Trond Aasland / NIA
Hydro har etter hvert kommet et godt stykke inn i sitt andre hundreår som industriselskap. Gjennom de første 100 årene var det et kjennetegn ved selskapet at det tilsynelatende «gikk i arv» å jobbe i Hydro, i alle fall på selskapets eldste fabrikksteder i Telemark.
I 1995 laget undertegnede et intervju med Hilde Schau og hennes far, Ivar Schau, begge ansatt ved Hydro Notodden den gangen og henholdsvis femte og fjerde generasjon fra samme familie med samme arbeidsgiver. Om det i dag skulle være noen, et eller annet sted i den fortsatt mangfoldige Hydro-verdenen som kan vise til tilsvarende eller enda lengre kontinuitet, så gi gjerne et signal!
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.
Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.
Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.
Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.
På en lekter fra Skien
Ivar kunne fortelle at hans oldefar Kristoffer Eriksen (f. 1868) kom sammen med oldemor Ingeborg (f. 1871) og ni unger på en lekter fra Skien til Notodden. Han mener det var i 1906. Mange kom «sjøveien» til Notodden den gangen. Annen offentlig transport til den framvoksende byen fantes strengt tatt ikke. Ivars farmor var en av de mange ungene som fulgte med på flyttelasset. Hans oldefar, som var født i Mjøndalen i 1868, var sagmester og fikk derfor en ledende jobb innenfor produksjonen av tønner til salpetergjødsel. Slik ble Norgesalpeteren emballert den gangen.
12 barn og leieboer
Noen år seinere, i 1911, hadde Ivars oldefar og oldemor fått leilighet i Bjørnstjerne Bjørnsons gate 7, i en av tomannsboligene i Grønnbyen – og familien hadde økt til 12 barn! Ivar mener det er litt vanskelig å forstå at familien den gang leide ut et rom i andre etasje, men det gjorde de! Trangboddhet var lenge et problem, både på Notodden, Rjukan og de fleste andre steder hvor ny industri ble reist på få år. I Grønnbyen var beboerne fram til 1915 pliktige til å leie ut ett rom.
Ivars farmor het Ingeri og var en av de eldste blant de mange Eriksen-barna. Hun giftet seg med Johan Schau som kom fra Borre. De to fikk seks sønner – og fem av disse fikk jobb i Hydro!
Middag fra 12 til 18
Ivar forteller at farmor til tider hadde middagsservering fra klokka 12 til klokka 18. Farfar og sønnene hadde alle tenkelige arbeidstider; noen på nattskift, noen på formiddagsskift, noen på ettermiddagsskift. Slik kan det ha vært i mange hus på Notodden i 1930-årene.
Så flytter vi oss litt nærmere vår tid. For ti år siden – sommeren 2011 – hadde jeg en samtale med Lars Erik Eriksen. Han var oldebarn av Kristoffer Eriksen, og han var den aller siste Hydro-ansatte som gikk ut fabrikkporten i næringsparken på Notodden. Sammen kom vi fram til at denne slekta gjennom litt mer enn 100 år hadde utført 1.100 årsverk i Hydros tjeneste. Lars Erik var en av vel 30 etterkommere etter sagmesteren som har jobbet for Hydro. De fleste hadde jobbet på Notodden. I 2011 var det fortsatt et par i Eriksen-slekta som jobbet for Statoil/Equinor.
Sammen studerte vi også et bilde som var tatt utenfor Hydro-porten 31 år tidligere. I 1980 var ikke mindre enn 17 av Kristoffer Eriksens etterkommere ansatt i Hydro. Den gangen kom en ikke lengre enn til porten før en møtte på den første; Børre Eriksen var portvakt. De øvrige kunne en finne i et vidt spekter av jobber: Thore jobbet på Regnskap, Kristoffer på Sekkefabrikken, Arne og Per på Laminaten, Aage og Reidar på Plateverkstedet, Willy på maskinverkstedet og så videre…
To landskjente Eriksen
Notodden var ikke større enn at de alle var tilnærmet kjent av de fleste, men det var bare én av dem som var landskjent: Aage Eriksen (1917-98) klarte det mesterstykke å ta med hjem en sølvmedalje fra OL i London i 1958. Som bryter i lettvekt var han norsk mester ikke mindre enn 11 ganger. Men OL-medaljen må ha vært et absolutt høydepunkt i karrieren. I alle fall var det ingen tvil om at prestasjonen ble verdsatt lokalt.
Han fikk straks tilnavnet «Sølv-Aage» og er fortsatt den eneste telemarking som har tatt en individuell medalje i olympiske sommerleker. Ved hjemkomsten skal det ha møtt fram et par tusen mennesker på jernbanestasjonen for å hylle ham.
Blant de frammøtte var også hans fire barn, deriblant sønnen Ove, som seinere ble en meget anerkjent og folkekjær sportskommentator i NRK. Ove var knapt fire år da faren kom hjem fra London, men debuterte ved mikrofonen: «Hvor er skofferten din, pappa?» skal han ha sagt.
Gutten ventet seg en gave, og det fikk han. En flott engelsk brannbil. Han holdt den for å være like fin som sølvmedaljen, kunne han fortelle mange år seinere.
Kilder:
Profil Magasin, Hydro (1995)
Notodden historielag, årsskrift (2011, 2016).
