fbpx
Rjukan-Notodden industriarv

En fullkommen sekretærs nedtegnelser

Tekst: Trond Aasland / NIA

«Alt skulde jo gaa som et lyn, det gjaldt at følge Deres tankers flukt med en fart av 150 ord i minuttet».

Gjennom 36 år var hun Sam Eydes sekretær – og stenograf. I 1902 ble hun ansatt ved Eydes ingeniørkontor i Kristiania og fulgte noen år seinere med ham over til Hydro. Da Tora Kjørstad døde i 1938, var hun fortsatt Eydes sekretær – og han omtalte henne i selvbiografien året etter som «en fullkommen privatsekretær».

Hun må virkelig han vært tett på og stått last og brast både med Eydes triumfer og nederlag. Til hennes mer kuriøse oppdrag hører en såkalte «dagbok» – en oversikt over Eydes virksomhet, ikke minst hans utallige reiser. En første «dagbok» ble til høsten 1916 og overlevert på Eydes fødselsdag, 29. oktober. Det var året da han forlot Elkem og året før han forlot stillingen som Hydros generaldirektør.

Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:

  • Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
  • Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
  • Bysamfunnene Rjukan og Notodden
  • Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet

5. juli 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivingen bygger på en epokegjørende oppfinnelse; industriell fremstilling av gjødsel til landbruket vedhjelp av vannkraft.

Professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde ledet an i tviklingen av den elektriske lysbueovnen som gjorde det mulig å binde luftens nitrogen og lage gjødsel til bonden. Ved å temme fossen og føre vannet gjennom tunneller og rør ble det mulig å lage store kraftverk og store mengder elektrisk kraft. Det er tidenes viktigste oppfinnelse i Norge.

Verdensarvstatus er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få og medfører ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden.

Rjukan-Notodden industriarv strekker seg 92 km fra Møsvatn i Vinje til Heddalsvannet på Notdden, med til sammen 97 signifikante objekter i tre kommuner. Rjukan-Notodden Industriarv er et av åtte verdensarvsteder i Norge og per januar 2019 blant 1092 verdensarvsteder i Verden.

«Det er vel neppe nogen, undtagen handelsreisende her i landet som har tilbragt saa meget av sin tid paa reiser», mente Tora Kjørstad, Eydes sekretær fra 1902-1938. (Foto: Fra Mitt liv og mitt livsverk).

En oppdatering kom 14 år seinere. Da hadde Hydro nylig feiret 25-årsjubileum og unnlatt å invitere Eyde med på feiringen. Generaldirektør Axel Aubert og Sam Eyde, den første generalen i selskapet, var ikke lenger på talefot. Var det da en frustrert mann unnfanget tanken om en selvbiografi for å gjøre opp for all urett? Kanskje. «Mitt liv og mitt livsverk» kom ni år seinere, men arbeidet hadde startet tidlig på -30-tallet.

Mer enn en «dagbok»

Tora Kjørstads dagbok – en statistisk belysning av gen. dir. Sam Eydes virksomhet» – starter 11. mars 1904, uvisst av hvilken grunn. Den sier mest om hva han gjør, men indirekte også ganske mye om hva han ikke gjør… Ikke minst etterlater den et uunngåelig spørsmål: Hvor ble det av familielivet? Hvor mye smerte må hans første kone og deres tre barn ha kjent på? Hva fikk barna ut av en far som kom med tog til Kristiania midt på dagen – og samme kveld gikk ombord på et nattog til Stockholm?

Tenk om også 1903 var kommet med i den statistiske belysningen! Gjennom dét året var det drevet fram et betydelig utviklingsarbeid i Kristiania etter at Eyde og Kr. Birkeland innledet sitt samarbeid. Det var skapt optimisme og gjort forberedelser til å starte et større selskap – Elektrokemisk – ved inngangen til 1904, et selskap med fem millioner kroner i aksjekapital. Et svært beløp etter datidas forhold. Tre fjerdedeler av kapitalen var svensk, resten norsk.

Den 13. februar 1904 skrev så Eyde brev til Ole Halvorsen Holta i Skien. Brevet handlet om Notodden og kraftstasjonen som Tinfos papirfabrik oppførte der tre år tidligere. Eyde kontaktet også Ragnvald Blakstad angående leie av kraft i Arendalsvassdraget.

En oppfinner?

Den første delen av Tora Kjørstads ‘dagbok’ gir inntrykk av at innholdet i noen grad også er blitt bearbeidet av Eyde selv. Den viser at han var opptatt av patentrettigheter. Det var møter med Birkeland, med Patentkommisjonen og andre. Det er nærliggende å se dette som uttrykk for hvor viktig Eyde mente «kvælstoffsaken» var, men det er hevet over tvil at Eyde arbeidet for å gi seg selv en sentral rolle i dette – til og med som oppfinner! Han ville gjerne være jevnbyrdig med Birkeland, og fikk jo etter hvert – uten å være kjemiker – navnet sitt på omtrent hver tredje av de rundt 30 patentene som er knyttet til den såkalte Birkeland-Eyde-prosessen…

Det er i sammenheng med dette vi må se en seinere avisartikkel, hvor Kr. Birkeland viser til at det var visse ømtålige ting som han aldri hadde tenkt å komme inn på. Unektelig var det jo slik at Eyde manøvrerte seg i posisjon, slik at han tre ganger ble nominert til Nobel-prisen i kjemi sammen med Birkeland.

«Som De selv vet, har De sjelden hatt tid til at ta det med ro,» heter det bl.a. i Tora Kjørstads følgeskriv ved overleveringen av «Dagbok» til Sam Eyde 29.10. 1916. Siden ble den oppdatert fram til 1930.
Wallenbergenes forretningsreise til Norge i februar 1904 og deres interesse for fossekraft gikk ikke upåaktet hen, heller ikke i den svenske dagspressen.

«Dagboken» gir innblikk i hvordan reisen som Knut Tillberg og Wallenberg-brødrene hadde gjort i Norge i månedsskiftet februar-mars 1904 ble fulgt opp. Den viser også ganske klart hvilken betydning dette nye prosjektet ble tillagt. Her er noen eksempler:

  1. mars: Konferanse med professor Birkeland ang. patenterne.
  2. mars: Konferanse med ing. Lindström i anledning de norske patenter.
  3. mars: Kjemikermøte i anledning prosjektert utbygning av fabrik.
  4. mars: Besørget korrespondansen, bl.a. brev til Knut Wallenberg om Svælgfos og Tinfos.
  5. mars: Eftermiddag og aften konferanse med ingeniør Kloumann i anl. projekteringen av prøvefabrik.
  6. mars: Hver dag konferanse med Skiensherrerne, grosserer Holta og H.C. Hansen og opsætning av kontrakt.
  7. mars: Besøk forsøksstationen – Skiensherrerne.
Ankerløkken - nesten en hemmelighet: Ved forsøksstasjonen på Ankerløkken i Kristiania måtte Birkeland og Eydes medarbeidere underskrive en taushetserklæring. Men «Skiensherrerne» ble invitert på omvisning og avtalte i mai 1904 å leie ut strøm til en større forsøksfabrikk på Notodden. (Foto: NB).

Både strøm og foss

Mye kan leses ut av disse tekstene. Det første møtet med Tinfos og «Skiensherrerne» må ha gitt rom for å forhandle om det meste av det som siden skulle bli realiteter; både leie av kraft fra Tinfos I og kjøp av Svelgfossen som et av vilkårene for å inngå en leieavtale.

Ser vi på 26. mars, må vi gå ut fra at de videre forhandlinger foregår i Kristiania. Og det fremgår at Eyde er åpen om at det var en ny type elektrokjemisk industri som skulle ta i bruk den vannkraften Tinfos kunne tilby. Det har han antakelig vært åpen om fra første kontakt var etablert.

Tautrekking

Tora Kjørstads notater tyder på at de videre forhandlingene skulle ha startet allerede den 16. mars, men at Marcus Wallenberg ikke kunne komme til Kristiania den dagen. Hun skriver også: «Wallenbergerne finder kontrakten med Svælgfos ikke overensstemmende med avtale i Skien». Kort sagt; man var ennå ikke kommet i mål. Kraftprisen ser ut til å være ett av de fortsatt uavklarte temaene.

Seinere kan vi lese at Eyde 19. april overfører fire av sine ingeniører til Elektrokemisk. Ingeniør Kloumann blir leder for byggekontoret for «den nye fabrik» og han gir «de fornødne instruktioner».

Samme ettermiddag legger Eyde ut på en nær fem uker lang «utenlandsreise», rett nok med Stockholm som første stopp, dernest København. Mer sies ikke om dette. I selvbiografien nevner Eyde at han måtte gjøre mange utenlandsreiser – allerede fra høsten 1903 – «for å konferere med store videnskapsmenn og autoriteter».

Dette er også en del av hans argumentasjon for å løfte opp sin egen rolle. Mange innspill ble formidlet til professor Birkeland. Eyde ønsket ikke å gjøre sitt bidrag til Birkeland-Eyde-prosessen mindre enn den var. Tvert om; han gjorde krav på å bli vurdert som like viktig som Birkeland.

En nokså travel sommer

Sommeren 1904: «13. juli: Reiser via Skien-Notodden til Rjukan, hvor en ca 14 dage tilbringes,» heter det i Tora Kjørstads «statistiske belysning». Eyde tok med familien – og noen medarbeidere - og la sommerferien sammen med Marcus Wallenberg og hans familie til Telemark. (Foto: Hydro).

Etter hjemkomsten dreies oppmerksomheten snart tilbake til utviklingen av kvelstoffprosjektet. Man skulle jo ikke bare ha strøm, men også lokalisere en fabrikk i nærheten av strømkilden. Tora Kjørstad anfører:

  1. juni: Møte hele formiddagen; Marc Wallenberg, K. Tillberg, H.C. Hansen, grosserer Holta, Eyde, adv Rygh og Lundh – angående sted for forsøksfabrik.

Juni: Flere smaature til Notodden og Arendal i anledning nye fabriker.

  1. juli: kommer hjem fra et 8 dagers besøk Skien – Notodden.
  2. juli: Besøk av Marcus Wallenberg (med fullmektig fra Tillberg) i anledning konstituerende generalforsamling i Aktieselskabet Notodden Salpeterfabriker.
  3. juli: Reiser via Skien-Notodden til Rjukan, hvor en ca 14 dage tilbringes.
  4. aug: Atter til Rjukan via Skien, hvor generalforsamling Svælgfos.

Du vil og like