1960-tallet: Hydro og jernverket

Kanskje var det derfor jeg fikk det for meg at jeg ville besøke pappa på jobben? En gutt som ennå ikke hadde fylt seks år, kan jo miste motet, men hvordan jeg på letteste måte kunne ta meg til Hydro-porten, hadde jeg helt klart for meg. Jeg skulle gå til Tinneberget, ta undergangen ved jernbanestasjonen – da var det ikke så veldig langt igjen. De siste detaljene husker jeg ikke. Kanskje var jeg innom i Grønnbyen. I alle fall; plutselig var jeg der ved Porten, midt på blanke formiddagen. «Rolf, du har visst fått besøk,» sa Hans Steinmoen. Pappa satt i den andre enden av rommet, den som vendte ut mot kjøreporten.

Seinere har jeg tenkt at han var uendelig tålmodig, i hvert fall når det gjaldt meg. Han fant fram en stol til meg og så begynte han å forklare hvordan det fungerte med den store jernporten som alle kjøretøyer måtte gjennom, enten de skulle inn eller ut. Under vindusluka var det noen fine knapper å trykke på. En var rød, en var svart. Jeg pekte på den røde.

«Vi trykker på den hvis det er noen vi vil kontrollere. Da går ikke porten opp, og sjåføren ser at det blinker et rødt lys, men noen ganger blir det rødt også når vi trykker på den svarte knappen». Jeg undret litt over disse fine tekniske innretningene på veggen.

De hadde også en del annet fint i portvakta. Etter vanlig arbeidstid var det portvakta som betjente sentralbordet for fabrikken. Når jeg seinere besøkte pappa på jobben, så jeg aldri at han slo opp i telefonkatalogen. Alle interne nummer lå spikret fast på innsiden av hodet. På golvet sto en merkelig innretning. I den kunne de sette glassflaskene sine – det vil si kaffeflaskene – og holde kaffen varm, som om de plent nektet å gå over til termos. Kaffen drakk de stort sett rett fra flaska.

Fabrikkene var store, og det var en hel hær av arbeidere der, særlig på dagtid. I fire-tida på ettermiddagen veltet de ut gjennom porten. Utenfor Hydro-porten kan jeg huske at det var en svær sykkelstall. Sikkert noen hundre sykler. En gang pappa og jeg var og handlet et eller annet hos Wormsen i Oscar Nissens gate, sa Wormsen sr. med et smil; «mine beste kunder – det er de som kommer når jeg hører fabrikkfløyta».

Jeg skjønte ikke så mye av hva de egentlig laget på Hydro. Fram til 1968 var det jo mest en kjemisk fabrikk, hvor nesten ingenting var synlig. Seinere var det en del produkter som det var mulig å forstå – til og med baderomsmøbler og plater av respatex.

Tinfos var lettere – og vanskeligere. Et jernverk må jo lage jern – eller noe som skal bli til jern i en eller annen form. Råstoffer kom på store lektere ute på Heddalsvannet, og lektere satte kurs den andre veien – helt ned mot Porsgrunn. Vi fikk etter hvert med oss at det skjedde forandringer på Tinfos – og to av forandringene var godt synlige. Den ene var røyken fra pipene. Plutselig var det ikke bare vindretningen som bestemte om røyken var plagsom eller ikke. Røyken økte på, og noen ganger kjente vi det luktet. Det kunne være plagsomt der røyken drev forbi. Den andre forandringen var et pussig grønt avfallsstoff som folk kalte for «kvabb».

Kvabben var nesten litt eksotisk. Noen prøvde å bruke den som sand. Noen mente den kunne blandes med jord og brukes til å dyrke grønnsaker, men det aller meste ble dumpet på det området som kalles Tuven. I tidligere tider var mye av det området en sump – eller kanskje vi skal kalle det et våtmarksområde. Med kvabben tørket det opp og ga helt nye muligheter til å bygge industri og forretninger. Røyken forble et problem så lenge jernverket var i drift. Notodden ble derfor ett blant flere industristeder i Norge hvor husmødrene av og til sjekket vindretningen før de hengte klesvasken på snora.

Tinfos og Hydro var mektige aktører i lokalsamfunnet vårt, men på alle måter var det vanlige arbeidere det var flest av. Noen jeg kjente, hadde mødre som hadde en vaskejobb, nærmest på si’. Ellers var det uvanlig at mødre jobbet, og mannfolka var veldig dominerende i svært mye av det som foregikk utenfor hjemmet. Med så mange arbeidere i industrien fulgte også sterke fagforeninger og ett politisk parti som hadde makt til å bestemme det meste i kommunestyret. Notodden liknet på Norge: Det var Arbeiderpartiet som styrte.

På skolen var det en veldig spesiell stemning dagen etter valget i -65. Vi hadde fått med oss at landet nå skulle få ny regjering og ny statsminister. På skolen så vi lærere som smilte og snakket hyggelig med hverandre, som om ei tung bør var tatt bort fra skuldrene deres. Mange lærere regnet seg visst ikke som arbeidere. Hva var de da? Slik undret en liten og litt usikker gutt. Ville mye bli annerledes nå? Noen dager seinere var i grunnen alt sammen glemt. Vi var fortsatt barn. På Notodden fortsatte det meste som før, i alle fall så lenge Hydro og Tinfos var de avgjørende hjørnesteinene i lokalsamfunnet. Ennå skulle dét vare i ganske mange år.

Det var de voksne som lærte oss at det var forskjell på folk. Og selv om det av forskjellige grunner var slik, så likte vi ikke at det skulle være forskjell på folk. Jeg fikk høre om en og annen som hadde vært nazist under krigen, men barna deres var helt all right. Noen var kommunister. De heiet til og med fortsatt på Sovjetunionen. Noen var «borgerlige», men de var ikke så veldig mange de heller. Arbeiderpartiet hadde ordføreren – valg etter valg. Ganske lenge het han Henry Finrud.

Annerledes da i Norge. Jeg skjønte at ikke alt lå like fast som det brukte å gjøre. Gerhardsen tapte en avstemning i Stortinget, og det tok hele tre uker før han var tilbake som statsminister. Så kom det et valg i -65 og da forsvant han helt ut.