1916 og 17: Sam Eyde går – Elkem først, så Hydro
Tekst: Trond Aasland
For arbeiderne, og langt på vei også i den norske offentlighet, var Sam Eyde den ubestridte ener. En gründer av det store format. For eierne og styrene i Elkem og Hydro var bildet etter hvert mer sammensatt.
Eydes hang til det amerikaniserte tempo kunne nok innebære at et prosjekt måtte bli godt både for de institusjonelle aktørene og for Eyde selv. Det siste også i rent økonomisk forstand. Noen ganger tøyde han grensene for de fullmakter som var gitt, eller arbeidet uten å ha fått fullmakter. Det måtte bli problematisk. Så også når han forsøkte å få til konstellasjoner som kanskje også kunne gavne konkurrerende selskaper. Da kom også spørsmålene om lojalitet, tillit og integritet opp.
Verdensarvsenterets oppdrag er å spre kunnskap og skape oppmerksomhet om de fremstående universelle verdiene til norske verdensarvområder, gi forståelse for hvordan disse skal tas vare på og sette den norske verdensarven inn i et
internasjonalt perspektiv. Verdensarvsenteret er organisert med besøkssteder på Vemork på Rjukan og Telemarksgalleriet på Notodden. I tillegg formidler senteret vår lokale verdensarv på Rjukanbanen. Senteret jobber med etablering av en generell verdensarvutstilling som utvikles av
Riksantikvar og interesseorganisasjonen Norges Verdensarv i tillegg til et omfattende arbeid med etablering av utstillinger for vår lokale verdensarv på Rjukan og Notodden. Verdensarvsenter Rjukan-Notodden industriarv forvalter og formidler de fire pilarene i vår verdensarv:
- Kraftproduksjon med dammer, tunneler og kraftstasjoner
- Fabrikkene med fremstillingsmetoder for mineralgjødsel
- Bysamfunnene Rjukan og Notodden
- Transportåren Rjukanbanen -Tinnosbanen – navlestrenger til verdensmarkedet
Fra begynnelsen av det 20. århundre ble en rekke vannkraftprosjekter realisert mellom Møsvatn og Notodden. Svelgfoss var størst i Europa da det sto ferdig i 1907. Deretter lå alt til rette for å bygge ut Rjukanfossen, et mange ganger større prosjekt. Utbyggingen skjedde i ”en sprekk i Hardangervidda”.
Fossekjøpene som Sam Eyde foretok sammen med norske og utenlandske interessenter, skapte strid. 7. april 1906 vedtok Stortinget «panikklovene», som skulle regulere eller hindre utenlandske fossekjøp i Norge. I 1906 eide utlendinger over 3/4 av fossene som til da var bygd ut. I 1909 og 1917 kom nye lover som regulerte kjøp av vassdrag i Norge.
Når kritikken kom, lå det ikke alltid for ham å endre kurs. Herdet av medgang og suksess tillot selvbildet ham å være den han var, og det var neppe til særlig hjelp når motgangen kom. Hans virkelyst søkte mot å sette i gang, skape nytt, ikke mot å stå i den daglige, jevne drift. Han var mer gründer enn bedriftsleder, med alt hva det innebar. Og dette skulle bli mer tydelig når de mange selskapene han var engasjert i ble større og mer sammensatte i sin natur.
I et historisk perspektiv utviklet Elektrokemisk (Elkem) seg til å bli et av Norges største og viktigste industriselskaper. I 1910 hadde Eyde grepet et tilbud om å få hjemkjøpt selskapet. Han ble da selv den største aksjonæren. Elkem arbeidet i flere retninger, også som en slags investeringsbank for industrien – med sikte på å få til langsiktig industriutvikling. Eyde kom i så måte til å være svært initiativrik gjennom flere år.
Langt fra alle initiativ eller alt han engasjerte seg i, førte fram. Men selv et initiativ som ikke lyktes kunne i neste omgang gi opphav til noe nytt. I 1917 kunne Elkem ta patent på söderbergelektroden. Den er den dag i dag i bruk i en overveiende del av verdens smelteverk. I 1916, året da Eyde gikk av som toppsjef i Elkem, var det allerede flere titalls selskaper innenfor Elkem-sfæren. Likevel: Hans avgang i Elkem påkalte ikke så mye oppmerksomhet som det som skulle skje året etter. Han solgte alle sine aksjer og trakk seg fra Elkem, trolig mest på grunn av press fra interesser i Hydro.
Hva så med Hydro? I Hydro var det eiere som ikke ville akseptere at Eydes arbeid kunne gi opphav til interessekonflikter mellom de to selskapene. Spenningene mellom Eyde og tyske og franske eiere i Hydro hadde tiltatt i styrke under første verdenskrig. En avgang hadde vært under oppseiling gjennom tre år, selv om Eyde formelt hadde en tiårig kontrakt til 1915. Hydro utviklet seg i løpet av sine første ti år til å bli et nærmest multinasjonalt selskap. Det var tungtveiende grunner til å kreve at toppsjefen skulle gi det all sin tid. Eyde gjorde slett ikke det.
I 1916 tok franskmennene et nytt initiativ, men det ble til sist stoppet, mest fordi det da var tid for å feire Eydes 50-årsdag! Det skulle vise seg at feiringen og hyllesten ble av det grandiose slaget, særlig på Rjukan og Notodden. Det var Eyde, mer enn noen annen, som personifiserte Hydro og det som var skapt i Telemark i løpet av et drøyt tiår. Begrepet «livsverk» var født, og verket imponerte. Interessant nok; da det var tid for å invitere til fest også i Kristiania, sørget Eyde for at også representanter for arbeiderne ble invitert til Rokokkosalen på Grand Hotell.
Likevel: Til sist var begeret fullt også for Hydros styreleder Marcus Wallenberg. Han var beredt til å gjøre det nødvendige for å bringe Eydes tid som generaldirektør til en avslutning.
Da Eyde forsto at han ville bli avsatt, valgte han å be om avløsning. 1917 var et år da Hydro hadde store inntekter, og han kunne tildeles en svært generøs sluttpakke og påfølgende pensjon. Han ble også utnevnt til ærespresident og kunne fortsette som styremedlem i selskapet. Men for Eyde var det et nederlag, nesten utålelig. Han hadde ikke noen ventende retrettstilling.
Fantes alternativer? I tidens løp har Hydro en del ganger fulgt en modell hvor den avgåtte general er blitt styrets formann. Vi må gå ut fra at det var helt uaktuelt i 1917. Franske og tyske eiere ville nå ha Eyde ut. Marcus Wallenberg hadde også tiltakende innsigelser mot Eyde og erfarte at det viste seg «alltmer omöjligt för Eyde och Bjerke att samarbeta».
Dét kunne bare bli verre hvis Harald Bjerke skulle overta som generaldirektør. Wallenberg var nok også innstilt på å fortsette – ja – hele 25 år til! Slik forholdene var blitt, var konklusjonen gitt; exit Eyde, men på vilkår som han kunne akseptere.
Etter Eydes avgang i Hydro ble det tatt flere initiativ for å hedre hans rolle i selskapet. Ikke bare var det skapt ny industri. Det var også i løpet av få år reist to nye bysamfunn. Det ble Rjukan som trakk det lengste strået og kunne invitere til avduking av Eyde-statuen. Det skjedde i oktober 1920. Herr og fru Eyde ankom Rjukan med ‘ekstratog’ i anledning festlighetene. Mer standsmessig kunne det ikke bli.
